Om foreningen

Om Estland og reisetips

Aktiviteter

Estlands-nytt

Lær estisk

Estisk skole

Estisk litteratur

Folkedans

NEF i pressen

Bildearkiv

Bøker til salgs i NEF

Kontakt

Ühingust
About
Nyheter

Minoriteter og/eller innvandrere
27-05-2011 13:51

Av Jostein Langmyr

Minoriteter og/eller innvandrere

Samene er i Norge et urfolk som har krav på et helt spesielt vern, mens kvener, romani-folket (tatere) og roma (sigøynere), skogfinner og jøder er nasjonale minoriteter. I norske media er det normalt ikke snakk om en pakistansk, vietnamesisk eller somalisk minoritet i Norge. Alle slike kaller vi innvandrere. Hvorfor blir da innvandrerne i Estland omtalt som minoritet?
Ingen har høyrøstet spurt hvorfor statsministeren vår ikke snakker urdu. Så hvorfor skal Estlands president være bedre? Hvordan kan BBCs intervjuer komme til Tallinn og innledningsvis spørre Toomas Hendrik Ilves hvorfor han ikke snakker russisk?
Den norske måten å framstille tingene på når det gjelder distinksjonen mellom nasjonale minoriteter og innvandrere, er ikke unik for oss. Det er den generelle holdningen og vedtatt språkbruk i Vest-Europa.
Til tross for over tre millioner tyrkere i Tyskland har så vidt vi vet ingen ventet seg at Agneta Merkel skulle snakke tyrkisk. Og hvor mange flere millioner pakistanere trengs det i Storbritannia før Gordon Brown henvender seg til dem på urdu?
Vi kan alle være enige om at ovenstående er absurde problemstillinger. For oss som er innsatt i estisk historie og estiske forhold fortoner det seg nesten like absurd å vente at Estlands president uten videre skulle snakke russisk, selv om det nok ville vært bra om han hadde mestret det språket også. Jo flere språk, jo bedre forutsetninger for å kommunisere med forskjellige personer.
I 1934 besto Estland befolkning av 88,1 % etniske estere, med baltiske tyskere, jøder og estlandssvensker som viktige nasjonale minoriteter. Som et resultat av krigens herjinger ble minoritetene langt på vei ødelagt, og i 1945 bodde det 97,3 % etniske estere i landet. Men da Estland gjennopprettet suvereniteten i 1991, var prosentandelen estere på vei nedover mot 60. Siden har den steget noe igjen, og andelen russere blir i dag regnet til 26 %. Liksom tyrkerne kom til Tyskland hadde russerne i sovjetperioden stort sett vandret inn i Estland på jakt etter bedre levevilkår.
De fleste som lager reportasjer fra Estland for norske media har en rørende interesse for de som tilhører "den russiske minoriteten", og ofte mer enn antyder de at konvensjoner til vern av nasjonale minoriteter burde komme til anvendelse. Derfor spør vi: Fins det noen god grunn for å bruke en annen benevnelse på russere enn på pakistanere, tyrkere og somaliere? Eller hva er forskjellen når vi sammenlikner pakistanerne i Norge og tyrkerne i Tyskland med russerne i Estland? Ingen etter vår mening.
Termene innvandrer og minoritet er i denne sammehengen nokså forskjellig definert, og uten tvil definert av dem som ikke var okkupert i et halvt århundre. Norge sier offisielt i den offentlige utredningen om vår ratifisering av rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter at "det er enighet om at det må stilles et krav om at gruppen har opprinnelig eller langvarig tilknytning til den aktuelle stats territorium", og tilføyer at "det har vært antydet krav om at gruppen må kunne vise til minimum 100 års tilknytning til den aktuelle staten".
Når store etniske befolkningsgrupper i Tyskland og Norge blir klassifisert som innvandrere, stiller disse som gruppe mye svakere overfor statsmakten, selv om de naturligvis har alle individuelle rettigheter et demokrati skal og må sikre. En nasjonal minoritet derimot kan kreve ganske mye. Det er derfor et utslag av dobbeltmoral å være opptatt av russerne som "minoritet" i Estland og samtidig definere pakistanere i Norge som innvandrere som skal integreres.
Vi bør også være bevisst på at når vi snakker om integrasjon som utfordring for Estland, snakker vi om noe som er aktuelt for innvandrergrupper, ikke for nasjonale minoriteter, som har hatt tid til å bli integrert i samfunnet. Det eksisterer faktisk også en russisktalende nasjonal minoritet i Estland – de gammeltroende, som det finnes tre-fire tusen av ved Peipsi-sjøen. Det interessante for denne gruppen er at de eldre enkelte steder snakker bedre estisk enn de unge – et vitnesbyrd om sovjetisk språkpolitikk. Uansett finner de  gammeltroende at Estland i dag i stor grad støtter opp under deres lokale kultur.
Under okkupasjonen av Baltikum drev Sovjetunionen massiv russifisering til tross for at Genèvekonvensjonen av 1949 setter et klart forbud mot å flytte sivilpersoner til okkuperte områder. Med andre ord: Ifølge folkeretten befant flertallet av russere seg ulovlig i Estland da landet gjenvant sin suverenitet i 1991.
Det var ingen automatisk rettighet verken for russere eller andre å bli estiske statsborgere. Tvert om var det en humanitær gest av Estlands regjering å innvilge statsborgerskap til interesserte personer etter søknad. Vi kan selvsagt mene at dette også var det moralsk riktige, men det endrer ikke den folkerettslige bakgrunnen. Mye av kritikken mot Estland fra russisk hold må vi derfor forstå ut fra at Russlands offisielle holdning er å benekte at det har vært  noen okkupasjon.
Når så mange innbyggere i Estland ennå ikke har søkt om statsborgerskap, er grunnen ikke at det er spesielt vanskelig, men heller at "statsløse" i praksis har fått rettigheter som i det daglige liv har lignet så mye på det en estisk statsborger nyter godt av, at de ikke har vært motivert for å søke. For eksempel er det ingen forskjell på de sosiale garantiene for legale innbyggere med og uten statsborgerskap – det kommer bare an på trygdemedlemsskap.
Alle stater har kritierer for innvilging av statsborgerskap, og ingen plikter å grunngi bestemmelsene. Sammenliknet med andre land er det i Estland relativt enkelt å oppfylle kravene som blir stilt. Den lille språktesten er så lett at den har mest symbolsk betydning. Og ingen kan vel undre seg over at esterne gjerne vil beskytte språket sitt, som på 80-tallet var på vei til å bli "faset ut" av sovjetregimet? Det esterne er opptatt av, er først og fremst å sikre retten til å bruke estisk i Estland. Det må vi da kunne unne dem, all den tid de faktisk respekterer menneskerettighetene til både nasjonale minoriteter og innvandrergrupper.
(11.5.08)

‹‹ Tagasi
 
 

Copyright © 1984-2010 Norsk-estisk forening og tekstforfatterne. Logoen er © Evy Jørgensen. Der ikke annet er angitt, kan materialet siteres eller gjengis i sin helhet med kildehenvisning.