Første
siste gong
er eg til
er eg her
vinden rører
den blomstrete gardina
framfor solnedgangen
hundeglam og
barnerøyster
ved bekken bak skogen
ved vegen
angar neslene
Eit glimt av
venleiken din
uvisneleg
på bildet der
du held i fanget
første barnet vårt
alt anna
for lengst smelta
til erkjenning
at likevel
og alltid
er det seint
for seint
dag for dag
kjenner eg større
skam fordi
eg ikkje skriv
om deg
men så likevel til deg
stadig til deg
alltid
Gjendikta av T.
Farbregd