Estlands-nytt 4 (34), 2005

Intervju med ambassadør
Per Kristian Pedersen

Ved Turid Auestad Farbregd

Vi er mange som har ein god kontakt med ambassaden i Tallinn og er innom der i ulike ærend på estlandsreisene. Per Kristian Pedersen var norsk ambassadør til Estland i fem år. Det var ein periode med mange viktige hendingar, ein periode der vi var vitne til ei rivande utvikling i sambandet mellom Noreg og Estland. No har Pedersen rydda skrivebordet og levert nøklane. Litt på overtid gav han Estlands-nytt eit avskjedsintervju.

Var dette den første utanriksstasjonen?

Høsten 2000 kom jeg fra Oslo med tjenste som UD’s spesialrådgiver for olje- og energispøsrmål og med et halvt års opphold på Forsvarets Høyskole. Min utetjenste omfatter Antwerpen, Hong Kong, to tjenesteopphold i Paris ved OECD-delegasjonen og ambassaden, samt Washington D.C.

Stemmer det som mange seier at for nordmenn å koma hit, det er som å koma heim?

Ja, noe av det første vi fikk høre var at Estland er et nordisk land. Til tross for at mye var litt fremmedartet i begynnelsen, ikke minst språket(!), tok det ikke lang tid før vi følte en hjemlig nærhet til både land og folk som vi satte stor pris på. Tenk bare på våre mattradisjoner, for ikke å snakke om de fantastiske kulturopplevelser vi har hatt. Her er det musikk og opera og billedkunst av en kvalitet og et omfang som er helt utrolig i et lite land. Første julen opplevet jeg f.eks. med glede min barndoms deilige blodpølse!

Det var ikke vanskelig å få kontakt med estere. I begynnelsen gikk det naturlig med våre kontakter i utenriksministeriet og i andre regjeringsinstitusjoner. Etter hvert vokste vennekretsen både i Tallinn og ute i landet ellers. Både Gro og jeg har fått venner for livet, føler vi. Når vi nå sitter i Tunis og lengter hjem, tar vi oss i ofte å tenke på Tallinn til fortrengelse for Norge.

Nå må jeg jo også si at det var ikke akkurat noen ulempe å være norsk her. Esterne har et veldig positivt forhold til Norge, selv de som aldri har besøkt landet vårt. På mange måter er vi jo like, vi er nært knyttet til natur og har lange tradisjoner som jordbrukere og fiskere. Se bare på folkedrakttradisjonene!

Ambassaden i Tallinn er vel rekna som liten?

Slik utenrikstjenesten har utviklet seg med mange utsendinger for spesielle formål, f.eks. innen bistandssektoren, er nok Tallinn en av de mindre stasjonene. Likevel er tre utsendte diplomater, ambassadør, ambassadesekretær og visekonsul, pluss to sideakkrediterete forsvarsattacheer (i Riga), vel tilpasset oppgavene her. Oppgavene dekket alt fra det tradisjonelle politiske kontaktarbeidet til kontakter og bistand innen det kommersielle og kulturelle. Den stadig økende interessen for Tallinn og Estland gjorde at vi brukte mye tid på foredrag og orientering for tilreisende "kunnskapstørste" nordmenn.

Konsulatarbeidet med visa, arbeidstillatelser og generell informasjon satte også sitt klare preg på ambassaden. Ellers må jeg på fallrepet si at det har vært et sjeldent privilegium å få kunne tjenestegjøre her i en periode da så mange viktige brikker falt på plass i tilknytning til Nato og EU. Det er ikke mange kollegaer som har vært forunt å kunne medvirke når det blir laget historie i vårt nærområde.

Somme hevdar at det kunne vore nok om vi hadde ein ambassade i Baltikum, plassert i Riga. Ser ambassadøren det slik?

I den situasjonen som forelå i 1991 var det viktig at Norge kom med et klart og utvedydig signal om støtte til disse tre landene. Det var kanskje ikke akkurat mønsteret å ha tre individuelle ambassader i land som ligger så tett opp til hverandre. I ettertid er likevel ingen i tvil om at dette var en riktig beslutning, ikke minst fordi vi dengang ikke var klar over hvor stor forskjellen på mange punkter egentlig er mellem de tre landene. Og da tenker jeg ikke bare på språket. Jeg ville bli overrasket om ikke Norge fortsatte denne ordningen i overskuelig fremtid. I dagens diplomati er det viktig å holde nær kontakt i hovedstedene med våre nærtstående land i Nato og i EU. I virkelighetens verden går veien til Brussel via det enkelte medlemslands hovedstad. Men man vet jo heller aldri hva fremtiden bringer. Vi kan f.eks. komme i en annen finansiell situasjon enn det vi opplever idag.

Femårsperioden som ambassadør i Estland er tredjeparten av sjølvstendeperioden, det må ha vore spennande år?

Tjenesteperioden har dekket en utrolig utvikling. Jeg pleier å minne estiske kollegaer om at da jeg ankom høsten 2000 var Nato-medlemskap fortsatt en uoppnåelig drøm. Brakte jeg spørsmålet på bane blant hjemlige kollegaer, ble jeg nok ansett som litt politisk naiv. Resten er historie. I løpet av to år snudde det hele og invitasjonen forelå på Nato-toppmøtet i Prag høsten 2002. Sammen med medlemskapet i EU har Estland nå gjeninntatt sin plass i den europeiske og transatlantiske familie. Estland er et land vi nå må arbeide tett sammen med for å finne fram til de nasjonale og internasjonale fellesinteresser vi begge søker å ivareta, enten det er i EU, i Nato eller i en større global sammenheng i FN og andre organisasjoner.

Og utsiktene framover for Estland?

I avskjedssamtaler med de estiske politiske lederne sa jeg at "alle piler peker oppover" når det gjelder de økonomiske forbindelser mellom våre to land. Hittil er det Estland som har trukket fordelene ved å tiltrekke seg investeringer fra norske bedrifter. Det er klart at dette skyldes Estlands konkurransefortrinn som et land som kan levere høy kvalitet til lav pris. Det åpne, liberale investeringsregimet har tiltrukket seg mye norsk kapital og strategiske investeringer. Kina representerer noe helt spesielt i global økonomi, ikke minst fordi det er så enormt stort, og ingen går fri når det gjelder konkurransen derfra. Men det er ofte slik at en sterk tendens ofte skaper mottendenser. Vi har sett det før at en lands dominerende posisjon er blitt svekket fordi et annet land har vært enda smartere og inventivt. Det er i denne problemstillingen vi må søke svaret i dagens globaliserte verden. Estland har de beste forutsetninger for å lykkes videre, ikke minst på grunn av en fremadskuende holdning til informasjonsteknologi. Men det kommer ikke av seg selv. Kanskje den største utfordringen for Estland er å omstille seg til å tenke i retning av et tett og fruktbart samarbeid mellom offentlige og private institusjoner og bedrifter. Det er når alt kommer til alt landet som må rustes til dagens konkurransevilkår, og ikke bare den enkelte bedrift. I dagens bilde er avstander ikke noe viktig poeng. Tenk bare på Indias mange IT-bedrifter som operer hjemmefra med hele verden som marked.

Tida i Tallinn er slutt, det er vel litt vemodig?

Selv om jeg i løpet av våren innstilte meg på å flytte tilbake til Oslo, ble det noe hui og hast med avreisen fra Tallinn. Jeg sitter nå i Tunis med ansvar også for Algerie og Libya. De kommende uker og måneder vil stå i introduksjonens tegn med mange avtaler og møter med både offisielle og med ambassadørkollegaer. Den diplomatiske "familie" er nok betydelig større her enn i Estland. Dette tar mye av min tid.

Så det har ikkje vore tid til å sakna Estland?

Jo, følelsen av savn er noe vi er godt kjent med i dette omflakkende yrket. Og vi har også denne gangen tatt oss tid til å savne Estland, om jeg må utrykke meg slik. Savn og gode følelser er egentlig det samme. Så, så fort vi har sjansen, slår vi oss ikke til ro med bare savnet. Vi kommer tilbake så ofte vi bare kan!

Takk for intervjuet og takk for dei fem åra!