Artikkelen nedenfor har stått i Estlands-nytt 1–3, 1998. Den ble avsluttet 7.9.1998

Estlands historie

Av Jostein Langmyr

Artikkelen om estlands historie består av tre deler:
Første del går frem til 1940. Andre del tar for seg tapet av selvstendigheten, krigen og sovjetokkupasjonen. Tredje del konsentrerer seg om Sovjets oppløsning og Estlands utvikling som selvstendig stat.


Estlands historie I

Estlands historie er komplisert og uoversiktlig. I tre nummer av Estlands-nytt skal vi likevel forsøke å gi noen holdepunkter. Framstillingen i første del går fram til 1940. Den er kortfattet, men med litt større bredde for selvstendighetsperioden 1918–40.

Esterne regner seg som ett av de eldste folkene i Europa i den forstand at de på grunnlag av arkeologiske funn ser ut til å ha bodd på samme sted i om lag 5000 år.

Esterne er først omtalt av den romerske historikeren Tacitus (ca. 100 e.Kr.), men sannsynligvis bruker han ordet som fellesbenevnelse for flere folkegrupper ved Østersjøen.

Fra 800-tallet drog vikingene i østerled gjennom Estland – både på krigstokt og i mer fredelig handelsærend. Fra 1000-tallet ble det også foretatt handelsferder og plyndringstokter den andre veien, dvs. fra Estland mot naboene i vest, Sverige og Danmark.

Fra 1000-tallet til 1200-tallet ble Estland flere ganger angrepet av russere, særlig i sørøst, i Tartu-området. Tyske og danske angrep i samme periode ble religiøst begrunnet som korstog fordi esterne enda ikke var kristnet. Estland ble et populært mål for kortogsriddere fra ulike deler av Europa.

I slaget ved Viljandi år 1217 ble esterne slått av en blandet hær bestående av tyske riddere, latviere og liviere og den estiske lederen Lembitu ble drept. Den sørlige delen av landet ble lagt under sverdridderne og biskopen av Riga. For å få bukt med esterne i den nordlige delen gjorde tyskerne en avtale med den danske kong Valdemar Seier som ved hjelp av en stor hær la under seg den nordlige delen av landet, deriblant Tallinn som ifølge gjengs tolking egentlig betyr "danskebyen".

Erobringen ble ikke fulgt opp av kolonisering, og etter flere estiske opprør solgte Valdemar Atterdag i 1346 Nord-Estland til Den tyske orden, som i 1237 hadde tatt Sverdridderne opp i seg.

Tyskerne ble for flere århundrer et herskerfolk i området, både sosialt, religiøst og handelsmessig. De estiske byene ble innlemmet i Hansaforbundet og hadde bl.a. betydning for handelen med Russland.

De estiske bøndene beholdt til å begynne med sin personlige frihet, men på 1500- og 1600-tallet sank etter hvert bondebefolkningen ned i livegenskap med stadig økende arbeidsplikter på de tyske jordeiernes herregårder.

Ridderordenen hadde lagt under seg landet og folket, men begynte utover 1400-tallet å svekkes. Den var opprinnelig et kamporgan for den romersk-katolske kirken, så da reformasjonen nådde Estland i 1524 var dens makt brutt og Ordensstaten gikk i oppløsning.

I det maktpolitiske vakuum som derved oppstod, rykket tsar Ivan den grusomme inn og erobret deler av landet i 1558. Herjingene pågikk i flere år. Også Sverige, Danmark og Polen strebet etter fotfeste i området. Estland var i flere tiår slagmark for kriger som gjaldt kontrollen over Østersjøen. Etter mange omskiftelser gikk Sverige seirende ut av dysten og ble ved freden i Altmark i 1629 tilkjent hele det estiske fastlandet. Det svenske herredømmet ble komplett da Danmark måtte avstå øyene Hiiumaa og Saaremaa ved freden i Brömsebro i 1645.

Svensketida i estisk historie varte fra 1561 (fra 1629 i sør) og til 1721. Den tyske adelen og de frie byene beholdt sine rettigheter, tysk var fortsatt administrasjonsspråk. Svensketida står for dagens estere som en glansperiode. Blant annet ble universitetet i Tartu grunnlagt i 1632 og på slutten av 1600-tallet ble de tyske slottsherrenes makt noe redusert.

Det svenske herredømmet fikk likevel en ulykkelig slutt. Estland ble 1695–97 katastrofalt svekket av uår. Den store nordiske krigen og sjukdom i form av pest herjet landet åra 1700–1710. Det er regnet ut at Estlands befolkning i perioden 1695–1710 gikk tilbake fra ca. 350 000 til om lag 150 000. Da Karl XII etter sin store seier ved Narva i år 1700, drog videre til Polen, la russerne de følgende åra under seg større og større områder. Ved freden i Nystad 1721 måtte Sverige avstå hele Estland til Russland.

Den store nordiske krigen var enda ikke slutt da den tyske adelen svor troskap til tsaren og til gjengjeld beholdt makten på lokalplanet. Dagliglivet fortsatte stort sett som før og de nye russiske østersjøprovinsene var i praksis et slags selvstyrte adelsrepublikker. Den nordlige delen av den nåværende republikken ble til guvernementet Estland, mens den sørlige delen inngikk i guvernementet Livland, sammen med det nåværende Latvia.

Etter alle krigene fulgte en fredsperiode med muligheter for gjenoppbygging og en videre økonomisk utvikling. Bøndenes stilling ble likevel sosialt betydelig forverret. Adelen fikk større rettigheter enn før til å presse arbeidskraft ut av dem og fikk også lovfestet rett til å selge sine livegne. Dette førte til flere bondeopprør, bl.a. i 1782.

Den russiske regjeringen avskaffet livegenskapen i 1816 i provinsen Estland og tre år seinere i Livland. Denne plutselige "snillismen" blir forklart på to måter. Noen historikere mener at det avgjørende var et initiativ fra progressive adelsmenn. Andre hevder at hensikten var et russisk forsøk på å minske den tyske adelens makt.

Bondefrigjøringen fikk i hvert fall liten praktisk betydning på grunn av at bøndene var uten jord og dermed fortsatt utsatt for godseiernes skalting og valting. Flere mindre bondeopprør utover 1800-tallet ble slått ned av russiske tropper.

I andre halvdel av århundret ble forholdene noe bedre. Det ble innført reformer som gav bøndene rett til å kjøpe sin egen jord, selv om godseieren bestemte prisen! Prosessen gikk langsomt, og så seint som i 1914 satt fortsatt den tyske adelen med 58 % av all jord i Estland.

Større frihet ble ledsaget av en nasjonal og kulturell oppvåkning. Ett av de mest synlige utslagene av dette var arbeidet til Friedrich Reinhold Kreutzwald som resulterte i nasjonaleposet Kalevipoeg. Viktige var også sangfestivalene som ble arrangert fra og med 1869. Fra en temmelig tyskpreget start utviklet de seg til nasjonale kulturmanifestasjoner.

Selveiende bønder fikk råd til å skaffe sine sønner utdannelse. Esterne brøt etter hvert den tyske dominansen i intellektuelle yrker og innen det økonomiske livet. Mens esterne i 1867 hadde utgjort bare halvparten av innbyggerne i Tallinn, var de innen utgangen av århundret kommet opp i om lag 90 %.

Fra 1880-åra av satte den russiske sentraladministrasjonen i gang en kraftig russifiseringskampanje som bremset på den nasjonale estiske framvoksteren. Estiskspråklige aviser ble stanset og skoler ble stengt. Russisk var eneste tillatte språk i administrasjon og utdanning. Universitetet i Tartu måtte gå over til russisk i 1893. I Tartu ble Jaan Tõnisson en leder i nasjonalbevegelsen og stiftet det første politiske partiet. Samtidig ble Konstantin Päts det ledende navnet i Tallinn.

Opprøret i Russland 1905 spredte seg raskt til Estland der det ble krevd autonomi og slutt på russifiseringen. Et annet krav var at den nordlige delen av guvernementet Livland, med sin estiske befolkning, måtte bli slått sammen med Estland.

En arbeiderdemonstrasjon i Tallinn ble brutalt slått ned; 60 arbeidere ble drept. Landsbygdproletariatet brente og plyndret tyske herregårder og prestegårder. Over 300 estere ble skutt før opprøret var over. I tillegg ble mange deportert til Sibir. Andre flyktet, og noen få av disse rømlingene kom så langt som til Norge.

Den russiske revolusjonen 1917 ble slutten på det russiske styret i Estland. Etter marsrevolusjonen krevde samtlige partier i Estland indre selvstyre, og i april lot den provisoriske regjeringen i Petrograd de estiske områdene bli slått sammen til én provins. Den skulle styres av en regjeringskommissær med et valgt råd, Maapäev (dvs. landdag), ved sin side. Det ble holdt valg i juni og Estland hadde dermed fått sitt første folkevalgte statsstyre.

Etter bolsjevikenes kupp i Petrograd i november (oktoberrevolusjonen) gikk flertallet i Maapäev inn for full estisk uavhengighet. Imidlertid var det også i Estland dannet sovjeter, først og fremst i byene der det var et visst innslag av russiske arbeidere i den nye industrien. Men estiske arbeidere deltok også. Bolsjevikene økte sin innflytelse i sovjetene og en militærkomité som var underlagt disse, tok i november over kontrollen med strategiske steder i Tallinn. I forberedelsene til uavhengighet av Russland rakk Maapäev så vidt å utrope seg selv som høyeste myndighet i landet, den 28. november, så ble den jagd fra hverandre av sovjetmakten i Tallinn og måtte operere under jorda. Selv om sovjetene ikke kontrollerte hele landet, kan vinteren 1917–18 regnes som den første estiske sovjetrepublikken.

I februar 1918 ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling. Da det så ut til at bolsjevikene fikk dårlig oppslutning, ble valget annullert. I stedet ble det opprettet revolusjonære militære enheter som konfiskerte godseiernes jord og forfulgte det de kalte klassefiender, deriblant sosialdemokrater.

Samtidig raste første verdenskrig. I kampen mot Russland hadde tyske tropper gått inn i Estland allerede i september 1917, og i februar 1918 var mesteparten av landet under tysk kontroll. Bolsjevikene flyktet fra Tallinn. I det korte mellomrommet mellom bolsjevikenes flukt og tyskernes innmarsj ble Estland 24. februar 1918 erklært som en uavhengig stat. Bak erklæringen stod en frigjøringskomité nedsatt av presidiet i Maapäev. Komiteen utnevnte samtidig en provisorisk regjering under ledelse av Konstantin Päts. Denne regjeringen rakk bare å sitte til neste dag da tyskerne inntok Tallinn.

Etter Tysklands krigsnederlag begynte tilbaketrekningen. I takt med den tyske retretten rykket den røde armeen fram. Den sovjetiske offensiven startet i november 1918. Narva falt 29. november og en estisk sovjetrepublikk ble utropt samme dag med Jaan Anvelt i spissen. Denne regjeringen ble raskt anerkjent av Moskva mens offensiven fortsatte.

Den provisoriske estiske regjeringen i Tallinn hadde begynt å fungere igjen,men den kunne lite gjøre. En estisk hær ble stablet på beina under ledelse av Johan Laidoner. En britisk flåteskvadron og 3700 frivillige finner kom esterne til unnsetning. Dette ble avgjørende. Den 24. februar 1919 – nøyaktig et år etter at den nye staten var utropt – hadde den provisoriske regjeringen kontroll over hele landet. Jaan Anvelts sovjetregjering hadde bare vart i seks uker, og et siste kommunistisk opprørsforsøk på øya Saaremaa ble slått ned i løpet av noen dager.

Knapt et år seinere – den 2. februar 1920 – inngikk Estland og Sovjet en fredsavtale i Tartu. Sovjetregjeringen ble dermed den første som anerkjente Estlands selvstendighet. I avtaleteksten lovte Sovjet å respektere Estlands suverenitet til evig tid. For Moskva varte evigheten, som vi vet, i tjue år.

Den selvstendige estiske republikken var på 47 549 km2. Innbyggertallet var i 1920 ca. 1 059 000 personer og i 1939 ca. 1 1340 00. Av de baltiske statene var Estland befolkningsmessig mest homogen. I 1922 utgjorde esterne 87,7 %, russerne 8,2 %, tyskerne 1,7 % og svenskene 0,7 %. I 1934 var tallene nesten de samme, men esterne hadde økt til 88,2 %. En lov vedtatt 1925 garanterte et vidtgående kulturelt selvstyre for alle minoriteter som talte minst 3000 individer. Befolkningen var overveiende luthersk – 78 % lutheranere og 19 % ortodokse i 1934.

Den ferske republikken vedtok sin første grunnlov 15. juni 1920. Det ble innført allmenn og lik stemmerett med en aldersgrense på 20 år. Styreformen skulle være parlamentarisk ettkammersystem. Nasjonalforsamlingen på 100 medlemmer fikk navnet Riigikogu, dvs. Riksforsamlingen el. Riksdagen, som skulle velges ved forholdstallsvalg for tre år om gangen. Ifølge forfatningen skulle det ikke være noe eget statsoverhode. Høyeste embete var riigivanem (dvs. rikseldste), i praksis det samme som statsminister.

Uten sperregrense ved valgene ble landet splittet i utallige småpartier som gjorde det nesten umulig å danne flertallsregjeringer. Koalisjoner og stadige regjeringsskifter preget politikken. I perioden 1919–34 var det til sammen 21 regjeringer. Ved valget 1923 stilte 26 partier opp, og av disse fikk 14 partier representasjon i Riigikogu.

Noen av de sentrale politikerne i den første selvstendighetsperioden var Konstantin Päts, leder for det konservative Agrarpartiet (med en viss oppslutning også i byene), Jaan Tõnisson, leder for det liberale Folkepartiet, og August Rei i spissen for Sosialdemokratene.

Kommunistene fikk 10 % oppslutning ved valget til Riigikogu i 1923 og forsøkte seg med et væpnet opprør i Tallinn 1. desember 1924. Det ble fort slått ned, men flere titalls personer ble drept under selve aksjonen og ved standrett etterpå. Kommunistpartiet ble så forbudt.

Av historiske årsaker var mesteparten av jorda i den tyske overklassens eie. Ved en jordreform 1919 overtok staten storgodsene mot en godtgjørelse svarende til om lag tre prosent av den reelle verdien. Denne jorda ble stykket opp i 56 000 bruk. I 1929 var det ca. 133 360 gårdsbruk i Estland med 230 mål dyrket mark som gjennomsnittlig størrelse. Landbruket og produktene derfra stod sentralt i estisk økonomi i hele selvstendighetsperioden. I 1939 bodde fortsatt 67 % av befolkningen på landsbygda.

Selvstendigheten førte til tap av de livlige handelsforbindelsene med Russland og tvang Estland til å søke nye markeder i vest. Blant de viktigste eksportproduktene var matvarer (smør og kjøtt), trevarer, lin, cellulose og tekstiler. Importen bestod bl.a. av maskiner, råmetall og kjemikalier. Tradisjonelle handelspartnere var England og Tyskland. F.eks gikk i 1937 hele 34 % av eksporten til England og 31 % til Tyskland. Samtidig kom 26 % av importen fra Tyskland og 17 % fra England.

Mot slutten av 1930-åra utgjorde tekstilindustrien 24,5 % av verdien på industriproduksjonen. Matvareindustrien utgjorde 17,6 %, metallurgisk industri 10,7 %, kjemisk industri 10,7 % og papirindustri 9,2 %. Den sterke kjemiske industrien hadde et viktig grunnlag i Nordøst-Estland der det ble brutt oljeskifer (på estisk põlevkivi som betyr 'brennende stein'). Produksjonen av oljeskifer ble mangedoblet i 1930-åra.

Estland ble hardt rammet av den økonomiske verdenskrisen, noe som førte til indrepolitisk krise 1929–33. Etter påtrykk fra ytterliggående høyrekrefter, de såkalte Frihetskjemperne, ble det i 1933 vedtatt en ny grunnlov som gjorde riigivanem til president med nærmest diktatorisk myndighet.

Daværende riigivanem, Konstantin Päts, var imidlertid bekymret over utviklingen, dvs. Frihetskjempernes økende innflytelse og etter hvert voldelige opptreden, og erklærte med støtte av hæren unntakstilstand 12. mars 1934. Først ble Frikhetskjempernes organisasjon oppløst, deretter også de andre politiske partiene. Päts styrte temmelig eneveldig fram til 1938 da han ble utnevnt til president på basis av en ny grunnlov fra 1937.

Etter dette begynte den samfunnsmessige situasjonen å normalisere seg, men utviklingen i retning av et moderne vestlig demokrati ble avbrutt av den sovjetiske okkupasjonen.


Estlands historie II

Første del av denne oversikten stod i forrige nummer. Der ble Estlands historie behandlet i korte trekk fram til slutten av den første selvstendighetsperioden. Framstillingen nedenfor konsentrerer seg om tapet av selvstendigheten, krigen og sovjetokkupasjonen

Estland var blitt selvstendig i 1918 og måtte som en liten stat forsøke med alle midler å finne støtte på utenlandsk hold. Utenrikspolitikken hadde som sitt overordnede mål å verne den nye selvstendigheten. Landet ble medlem av Folkeforbundet 1921 og stilte seg nøytralt i forhold til stormaktene.

Selv om Sovjet hadde anerkjent de baltiske lands selvstendighet, var det ingen tillit i forholdet. Sovjet så nærmest på Baltikum som et vestlig oppmarsjområde mot sovjetiske interesser. Samtidig var det i Vesten minimal interesse for å engasjere seg sikkerhetspolitisk i randstatene. Baltiske tilnærmingsforsøk til Finland og Sverige gav heller ikke resultater, landene i Skandinavia var selv for små til å føre en politikk som av stormaktene kunne oppfattes utfordrende eller true nøytraliteten.

Estland og Latvia inngikk en forsvarsavtale i 1923 som i mer begrenset form fra 1934 også omfattet Litauen. Ikke-angrepspakter ble inngått med Sovjet i 1932 og med Tyskland i 1939. Da de to stormaktene 23. august 1939 i Moskva inngikk en ikke-angrepspakt seg imellom, ble det utformet et hemmelig tillegg som plasserte Estland i den sovjetiske interessesfæren. Avtalen kalles i Norge gjerne Hitler–Stalin-pakten, i Estland er den oppkalt etter utenriksministrene som underskrev dokumentet: Molotov–Ribbentrop-pakten.

Estlands svake sikkerhetspolitiske stilling og Sovjets onde hensikter ble avslørt i all sin gru i slutten av september samme år. Da satte Moskva fram krav om baser i Estland og understøttet kravet med troppekonsentrasjoner langs grensen. Den estiske regjeringen så det som nytteløst å motsette seg truslene. En avtale ble underskrevet 28. september 1939. Sovjet fikk flåte- og flybaser i Estland, men lovte å la være å blande seg inn i Estlands indre anliggender.

Samtidig gjorde Tyskland forberedelser til å la Sovjet få kontrollen over Baltikum. Den tysk-baltiske befolkningen med røtter 700 år bakover i tida ble "kalt hjem" av Hitler og plassert i områder som nylig var erobret fra polakkene. Da vinterkrigen mellom Sovjet og Finland brøt ut 30. november 1939, opprettet Sovjet enda flere militærbaser i Estland. Vinterkrigens slutt i mars 1940 gav esterne håp om at den største faren var over for deres egen del også.

Men da Frankrike hadde kapitulert for Tyskland sommeren 1940, fikk Estland 16. juni et ultimatum fra Sovjet med krav om utvidet militær okkupasjon og en ny regjering som var villig og i stand til en "ærlig gjennomføring av bistandspakten". Latvia fikk et likelydende ultimatum. Svarfristen var åtte timer. Litauen hadde da allerede 14. juni gitt etter for et liknende ultimatum. De estiske og latviske lederne så seg tvunget til å bøye seg for kravene. Så marsjerte russerne inn 17. juni og okkupasjonen av de tre randstatene var fullført et par dager seinere.

Det sovjetiske presset fortsatte og ble understøttet med kommunistiske gatedemonstrasjoner i Tallinn. Det endte med at riigivanem (dvs. rikseldste = president) Konstantin Päts utnevnte den statsministeren Sovjet ønsket – legen og lyrikeren Johannes Vares-Barbarus.

Den nye regjeringen legaliserte kommunistpartiet, vedtok en ny valglov og arrangerte valg 14.–15. juli. Valget var en farse der opposisjonskandidater (kalt fiender av folket) ble nektet å stille opp og det forekom ulike former for valgfusk. (Som en kuriositet kan her nevnes de offisielle valgtallene både for Estland og de to andre randstatene som holdt "valg" samtidig. Valgdeltakelsen ble for Estland oppgitt til 84,6 %, for Latvia 94,7 % og for Litauen 95,1 %. Det offisielle resultatet var 92,9 % for "arbeiderfolkets forbund", dvs. kommunistene. I Latvia ble dette tallet oppgitt til 97,6 % og i Litauen 99,2 %.) Det nye estiske parlamentet kom sammen 21. juli og utropte umiddelbart en estisk sosialistisk sovjetrepublikk. Neste dag ble det vedtatt å søke om opptak i Sovjetunionen, slik det var krevd i gatedemonstrasjoner dagen før. Det øverste sovjet i Moskva innlemmet Estland i Sovjetunionen 6. august 1940.

Den ferske sovjetrepublikken ble så med vold og tvang tilpasset det nye systemet. Alle andre partier enn det kommunistiske ble forbudt og staten overtok mesteparten av næringslivet. Rubelen skjøv ut den estiske myntenheten kroon. Allerede i juli – før Estland var blitt innlemmet i Sovjetunionen – var riigivanem Konstantin Päts avsatt og deportert til Russland. Han døde i sovjetisk fangenskap 1956. (De jordiske levningene ble oppsport og flyttet til Metsakalmistu i Tallinn 1990.) Også mange andre ledende personer ble arrestert og deportert – blant dem 8 tidligere statsoverhoveder og 38 tidligere ministere. Utover høsten ble "antisovjetiske elementer" registrert. Den største enkeltdeportasjonen fant sted om natta 14. juli 1941. Da ble ca. 12 000 personer sendt til Russland og Sibir.

Det tyske angrepet på Sovjet 22. juni 1941 avbrøt den sovjetiske okkupasjonen. Til å begynne med ble tyskerne hilst som befriere. Snart viste det seg at Tyskland hadde sine egne planer. Baltikum ble sammen med deler av Hviterussland organisert i en forvaltningsenhet som fikk navnet Ostland og ble ledet av en rikskommissær. Alfred Rosenberg ble riksminister for østområdene, han var ledende nazi-ideolog med fødselsattest fra Tallinn. Den tyske okkupasjonen varte i tre år. I denne perioden ble flere tusen estere henrettet. Av den jødiske minoriteten på 5 000 individer, ble 4 500 drept av tyskerne. (Det blir nå forsket for å finne ut i hvor stor grad estere var behjelpelige med dette.) Totalt gikk om lag 15 000 menneskeliv tapt under den tyske okkupasjonen av Estland. Estiske menn ble mobilisert til arbeidstjeneste. En del ble innrullert i hæren. Flere tusen rømte til Finland der mange gikk frivillig inn i finsk krigstjeneste mot Sovjet, heller enn å kjempe direkte under tysk kommando. (Gjenlevende av disse "Soome-posid" mottar nå krigspensjon fra den finske staten.)

Den tyske retretten begynte etter slaget ved Stalingrad, og Den røde armé etter hvert truet estisk territorium. Esterne øynet nå en sjanse. Siden riigivanem Päts satt i fangenskap, tok Jüri Uluots ledelsen. Han hadde vært den siste lovlige statsministeren i landet (1939–40) og utnevnte Otto Tief til leder for en provisorisk regjering. Uluots oppfordret gjentatte ganger sine landsmenn til å kjempe med tyskerne for å hindre en ny sovjetisk innmarsj. Om lag 70 000 estere sluttet seg til de tyske styrkene og estiske enheter bidrog vesentlig til å forsinke den sovjetiske offensiven ved Narvaelva. Tiefs regjering utropte på ny Estlands selvstendighet 20. september 1944, men bare to dager seinere marsjerte sovjettroppene inn i byen. I slutten av november var hele Estland okkupert og ble igjen en sovjetrepublikk. De estiske soldatene gikk under jorda eller flyktet fra landet. En motstandsbevegelse bestående av ca. 10 000 "skogsbrødre" maktet ikke å gjøre stort annet enn å skjule seg. Kollektiviseringen av landbruket vanskeliggjorde situasjonen for dem. Dette kombinert med militære operasjoner og omfattende rassiaer knuste den systematiske motstanden tidlig i 1950-åra.

Mer enn 20 000 estere ble arrestert og for de flestes vedkommende deportert i 1945–46, og ca. 60 000 i mars 1949 i forbindelse med kollektiviseringen av landbruket. Statistikken tyder på at tiltaket var svært så effektivt: 20. mars var bare 8 % av jordbruket kollektivisert. Bare en måned seinere omfattet kollektiviseringen allerede 64 %.

Folketallet i Estland falt i 1940-åra fra litt over 1 100 000 til ca. 850 000. En kvart million mennesker var altså borte. En tredel hadde flyktet til Vesten, en tredel var deportert til de østlige delene av Sovjet, og en tredel hadde falt eller var henrettet. Fortsatt er det færre estere enn det var før krigen. Når innbyggertallet i Estland omkring 1990 var oppe i 1,6 millioner, kom det seg av massiv russisk innflytting. Andelen estere i befolkningen sank til et lavpunkt på om lag 62 % i 1989. Ca. 8 000 estlandssvensker som var bosatt på øyene i vest, ble med tysk tillatelse evakuert til Sverige i 1943–44.

Med ny underkasting under Moskva fulgte 1950–51 utrensking av lokale kommunister til fordel for russere eller estere oppvokst i Russland, de kunne ha estiske navn, men behersket ikke engang alltid estisk språk. Integrering i den sovjetiske planøkonomien betydde en kraftig industralisering. Det ble skapt en kunstig industri som måtte få både råvarer og arbeidskraft fra andre deler av Sovjet og som også hadde sine viktigste markeder utenfor Estland. Det eneste Estland satt igjen med, var sosiale og miljømessige problemer. Levestandarden var noe høyere enn gjennomsnitten i Sovjet (f.eks. 44 % over gjennomsnittet i 1968) og vokste fram til midten av 1970-åra da Bresjnev-stagnasjonen begynte å vise seg.

Territorialt ble Estland mindre ved at områder i nordøst og sørøst i 1945 forvaltningsmessig ble lagt til Russland. I nasjonalt perspektiv og befolkningsmessig var det ingen stor skade, for 90 % av innbyggerne her var russere.

De første åra etter Sovjets andre maktovertaking ble Estland utsatt for ekstrem isolasjon. Den ble noe mildere under Krustsjov. Det kom i gang ferjetrafikk til Finland og det ble mulig å ta inn finsk fjernsyn, særlig i Tallinn.

Etter Stalins død 1953, ble det ikke foretatt flere massedeportasjoner, men det pågikk hele tida en jakt på dissidenter. Først mot slutten av 1950-åra begynner estisk kulturliv å komme seg av lammelsen. I lyrikken debuterer Jaan Kross, nylig hjemvendt etter åtte års deportasjon. I første halvdel av 1960-åra står det fram en ung generasjon forfattere (Kaplinski, Traat, Valton o.a.) som for størstedelen hadde hatt sin barndom i Sovjet-Estland.

Mot slutten av 1960-åra kan en se umiskjennelige tegn på en poltisk motstand mot russifiseringen. I 1970-åra gikk estiskfødte kommunister aktivt inn for å erobre posisjoner i partiet, før russifiseringen av kulturlivet igjen ble intensivert og den russiske innvandringen skjøt ny fart.

Til tross for høylydte protester fra mange hold kunne Sovjet arrangere sine olympiske leker i 1980 med Moskva som hovedarena og hovedstaden i det okkuperte Estland som arena for seilasene. Indignasjonen over dette gav styrke til protester av forskjellig slag høsten 1980.

Da oppmykningen av sovjetsystemet begynte etter at Mikhail Gorbatsjov ble partileder i 1985, oppstod det en sterk bevegelse for demokratisering og nasjonal selvhevdelse i Estland. Dette var forbundet med en angst for at det estiske folket var i ferd med å bli systematisk utryddet. Russere strømmet til landet og fikk tildelt nye leiligheter mens esterne ofte var trengt sammen i saneringsmodne boliger uten særlige utsikter til å kunne bedre sine levekår. På Tallinns gater hørte en oftere russisk enn estisk.

Etter Tsjernobyl-katastrofen gikk det rykter om at først og fremst baltere ble brukt til det farlig oppryddingsarbeidet. I en slik forbindelse hadde følelser og frykt større betydning enn fakta. Og midt i det hele ble det kjent at Moskva satt med planer om intensivert og massiv utnyttelse av fosforittforekomstene i Estland. Hvis disse planene ble realisert, ville det bety innvandring av mer enn 100 000 russere for å dekke arbeidskraftbehovet. Samtidig ville fosforittutvinningen sammen med utvinningen av oljeskifer forvandle det nordøstlige Estland til et månelandskap. Svære forurensinger og ødelagt grunnvann ville gjøre halvparten av landet ubeboelig. Esterne opplevde sterkt at nå var tidspunktet kommet for den avgjørende kampen. Det var ikke spørsmål om det var bedre å være rød enn død. Det var nå eller aldri.


Estlands historie III

Denne tredje og siste del av Estlands historie konsentrerer seg om Sovjets oppløsning og Estlands utvikling som selvstendig stat.

Mikhail Gorbatsjov går over i historien som Sovjetunionens siste president. Han ble valgt til generalsekretær i kommunistpartiet da Tsjernenko døde i 1985, og president fra oktober 1988. Gorbatsjov satte i gang den reformpolitikken som til slutt endte med Sovjets oppløsning. Han løftet på lokket og var ikke i stand til å sette det på plass før suppa hadde runnet ut. Nøkkelordene var perestrojka (økonomisk omstrukturering), glasnost (åpenhet med økt ytringsfrihet) og demokratsija (politisk demokratisering).

Oppmykningen i den sovjetiske ledelsen satte i Estland i gang en sterk bevegelse for demokratisering og nasjonal uavhengighet. Den estiske delen av befolkningen minket (62 % i 1989) og fikk esterne til å føle at dette kanskje var den siste sjansen de fikk.

Blant annet Tsjernobyl-ulykken og sovjetiske planer om massiv utnytting av de estiske fosforittforekomstene var bakgrunnen for at miljøspørsmål preget den første protestperioden. Glasnost gjorde det mulig å gjennomføre en fjernsynsserie som åpnet øynene på folk og skapte en bevissthet om hva sovjetisk styre hadde betydd i form av rovdrift og forurensing. Det oppstod ønske om å få kontroll over egne ressurser.

I slutten av 1980-åra ble det på mange måter demonstrert og mobilisert for estisk uavhengighet og egen kultur. En av de sterkeste delbevegelsene krevde offentliggjøring av den hemmelige tilleggsprotokollen til Stalin-Hitler-pakten, dvs. det dokumentet som delte Europa i interessesfærer og gav Sovjet frie hender i Baltikum. Avtalen var underskrevet 23. august 1939 i Moskva, og denne datoen ble nå i Estland hvert år en viktig dag for nasjonal samling. Første gang skjedde dette i 1987 i Hirveparken i Tallinn – en begivenhet som blir stående i estisk historie. Gradvis gikk det opp for folket at det var mulig å protestere uten å bli ekspedert direkte til Sibir av den grunn.

Noen måneder seinere ble Fornminneselskapet dannet. I det ytre tilsynelatende en uskyldig, og som navnet sier, egentlig en konservativ, eller i det minste konserverende organisasjon. Sprengstoffet lå i at det var det estiske som skulle vernes mot russifisering og sovjetisering. Med godkjenning fra myndighetene hadde organisasjonen muligheter for aktivitet, og den ble en viktig brekkstang med støtteorganisasjoner også utenfor Estlands grenser.

Estlands historie og offisielle historieskriving ble diskutert og i tilknytning til dette deportasjonene og henrettelsene under sovjetregimet i 1940-åra. Den offisielle versjonen hadde til da gått ut på at Estland av egen vilje hadde gått inn i det sovjetiske paradis.

Høsten 1987 ble også IME lagt fram. Bokstavene er en forkortelse for Isemajandav Eesti (økonomisk selvstendig Estland), men utgjør samtidig et ord i det estiske språket: ime betyr 'under'. Og mot den sovjetiske bakgrunnen var planen om økonomisk selvstyre ikke noe mindre enn et under. Utviklingen har siden gått så raskt at nå, elleve år seinere, fortoner planen seg som ganske naiv. Tanken var bl.a. at Estland fortsattskulle bestå som sovjetrepublikk.

På et fellesmøte for kunstnerorganisasjonene 1.–2. april 1988 ble nye sluser åpnet. Landets intellektuelle elite tok bladet fra munnen. Knapt to uker seinere tok Edgar Savisaar i et direktesendt fjernsynsprogram spontant initiativet til å danne Folkefronten (Rahvarinne) for perestrojka. Hensikten var å støtte Gorbatsjovs reformpolitikk, et formål som gjorde det mulig også for liberale partimedlemmer å delta.

Dette var den første folkefronten i Sovjet. Seinere samme år ble det dannet folkefronter i Latvia og Litauen, seinere også i noen av de andre sovjetrepublikkene. De baltiske folkefrontene spilte en vesentlig rolle i arbeidet for selvstendighet.

Sommeren 1988 ble det holdt flere folkemøter med titusener og hundretusener av deltakere på sangfestivalplassen i Tallinn. En vesentlig del av tida gikk til synging av nasjonale sanger, noe som gav uavhengighetsprosessen i Estland navnet "den syngende revolusjonen". En stor demonstrasjon mot den reformfiendtlige partilederen Karl Vaino førte til at han 16. juni ble erstattet med Vaino Väljas. Både partilederen Väljas og Arnold Rüütel, formann for det øverste sovjet fra 1983 til 1992, beveget seg i nasjonalistisk retning og vokste til nasjonale helter i disse dramatiske åra.

Estlands øverste sovjet erklærte landet suverent 16. november 1988, noe som innebar at estiske lover skulle gjelde foran sovjetiske. Vedtaket ble av Sovjet erklært ukonstitusjonelt og ugyldig. I Estland ble det likevel fulgt opp med en språklov i januar 1989 som for første gang i historien gjorde estisk til offisielt språk i landet. En konsekvens var kravet om kunnskaper i estisk i offentlige stillinger og mange yrker.

Språkloven virket sterkt provoserende på russerne i landet og var en av årsakene til dannelsen av Interfronten et par måneder seinere. Den fikk først og fremst oppslutning fra konservative kommunister, men også fra mer reformvennlige som nok ønsket visse forandringer, men samtidig ville at Sovjetunionen skulle bestå og Estland fortsette innenfor de tilvante statlige rammene.

Femtiårsdagen for Hitler–Stalin-pakten, 23. august 1989, ble den store manifestasjonen av baltisk selvstendighetsvilje og en kulminasjon i det nasjonale samholdet. Omkring to millioner mennesker tok hverandre i hendene og dannet en levende kjede gjennom de tre land fra Tallinn til Vilnius.

I november erklærte Estlands høyeste sovjet at annekteringen av landet var illegal. Ved de første frie valgene i mars 1990 fikk tilhengerne av uavhengighet to tredjedeler av stemmene. Edgar Savisaar ble den første statsministeren i det som ikke lenger ble kalt det øverste sovjet, men det Øverste Råd.

Imidlertid begynte de ulike oppfatningene blant esterne å gjøre seg gjeldende. Mange hadde problemer med å akseptere at et organ som var en direkte oppfølger av det kommunistiske, skulle ha posisjonen som nasjonalforsamling. Ivrige nasjonalister gjennomførte 1989–90 en frivillig registrering av det de kalte riktige estere til å velge en alternativ forsamling: Estlands kongress. Ekte estere var bare de som hadde vært landets statsborgere før 1940, samt deres etterkommere. Et flertall av de etniske esterne registrerte seg. Det ble avholdt valg og kongressen begynte arbeidet sitt i mars 1990. Den var høyrøstet og utfordrende, men mistet utover 1990–91 mye av sin betydning fordi den samtidig skapte bekymring for forholdet til Russland. Dessuten styrket det øverste råd sin posisjon da det maktet å overbevise om at det virkelig stod for nasjonale estiske interesser.

Da Gorbatsjov innså at Sovjetunionen var i ferd med å rakne, slo han på bremsene og tydde til gammeldagse metoder. Militære styrker forårsaket blodige søndager både i Litauen og Latvia i januar 1991. Estland var forberedt på det verste, men selv om sovjetiske spesialtropper ble sendt til Tallinn også, kom det ikke til blodsutgytelser der.

Da Sovjetunionen holdt folkeavstemning 18. mars 1991 om en ny unionsavtale, ble den boikottet av Estland som i stedet holdt en egen folkeavstemning 3. mars. Den ble overvåket av internasjonale observatører så ingen skulle ha noe å si etterpå. Valgdeltakelsen var på 83 %, og av disse stemte 78 % for uavhengighet. Når esterne bare utgjorde om lag 62 % av befolkningen, er det lett å regne ut at mange fra minoritetsgruppene gikk inn for estisk uavhengighet.

Kuppforsøket mot Gorbatsjov i Moskva 19.–21. august 1991 gjorde siste skritt lettere. Litauen hadde erklært seg selvstendig allerede i mars 1990, Estland og Latvia gjorde det samme 20. august 1991. I ukene som fulgte, ble de tre baltiske statene anerkjent av en rekke land, blant disse alle de nordiske. Sovjet gav sin anerkjennelse 6. september. Kort tid etterpå ble landene tatt opp i FN og KSSE.

Etter at Sovjetunionen var oppløst, gikk de fleste tidligere sovjetrepublikkene i desember 1991 inn i SUS (Samveldet av uavhengige stater). De baltiske land, som hadde valgt selvstendighet, har alle sammen stadig hatt større eller mindre konflikter med sin østlige nabo Russland. Særlig har Estland og Latvia med store russiske minoriteter hatt problemer fordi Russland påstår at de russisktalende blir diskriminert og trenger beskyttelse.

Da landene erklærte seg uavhengige, stod det svære sovjetiske troppestyrker i Baltikum. Disse ble etter hvert trukket ut – fra Estland drog de siste høsten 1994. Men over 10 000 pensjonerte offiserer fikk til slutt tillatelse til å bli boende. En del av disse "pensjonistene" var under femti år og blir av mange estere oppfattet som en mobiliserbar trussel og en del av den russiske strategien for å opprettholde grepet om Baltikum.

Estland har dessuten en grensekonflikt med Russland. Det har stått strid om ca. 2000 km2 i sørøst og nordøst. Områdene kom innenfor estisk grense ved freden med Russland i 1920, men Sovjet førte dem i 1940 med en strek på kartet tilbake til Russland. Områdene er for størstedelen bosatt av russere, og de fleste estere er nok villige til å oppgi dem i bytte for en grenseavtale med Russland, noe som vil være vesentlig når estisk medlemskap i EU og Nato blir vurdert. Grenseforhandlinger pågår i prinsippet stadig, men blir hele tida trenert av russerne.

I en overgangsperiode ble deler av Estlands grunnlov fra 1938 gitt gyldighet. En ny grunnlov ble utarbeidd etter at landet hadde erklært seg selvstendig. Estland skal være republikk ledet av en relativt sterk president. Den første presidenten skulle velges av folket, men med Rigikogu (nasjonalforsamlingen) i en avgjørende rolle dersom ingen kandidat fikk over halvparten av stemmene. Siden skulle Rigikogu på egen hånd utpeke presidenten.

I september 1992 ble det første valget holdt etter løsrivelsen og historikeren Mart Laar ble statsminister i en alder av 32 år. Systemskiftet betydde i det hele tatt at ungdommen sprengte fram på alle felter. Slagordet var Plats puhtaks!, fritt oversatt: Fei dem ut!. De som skulle ut, var alle som hadde innehatt posisjoner i Sovjet-Estland. Estisk individualitet førte raskt til en rik partiflora med en viss ustabilitet, hyppig utskifting av statsministeren og relativt korte regjeringsperioder.

De fleste partiene definerer seg som sentrums- eller høyrepartier. Kommunistpartiet ble Töölispartei (arbeiderparti) og det nye sosialdemokratiske partiet gikk ikke lenger enn til å kalle seg Mõõdukad (De moderate). Med andre ord har det vært vanskelig å stable på beina en skikkelig opposisjon.

Ved presidenvalget 1992 gav folket 43 % av stemmene til Arnold Rüütel, men Rigikogu valgte 5. oktober 1992 Lennart Meri, utenriksminister i 1990–92 og på den tida nytiltrådt ambassadør i Finland. Meri ble i 1996 gjenvalgt og sitter fram til 2001.

Sovjetrepublikkene var helt integrert i den sovjetiske økonomien, og løsrivelsen betydde i første omgang en alvorlig krise der det i januar 1992 til og med ble innført matrasjonering. Nedgangen i produksjon og handel de første åra ble vendt til en svak oppgang i 1994 og til dels sterk vekst de følgende åra. Fra 1. januar 1995 har Estland frihandelsavtale med EU og har nå innledet forhandlinger om medlemskap.

I juni 1992 løsgjorde Estland seg som den første tidligere sovjetrepublikken fra rubelen og innførte sin egen valuta som ble bundet til tyske mark i forholdet 1 mark : 8 kroon (1 estisk kroon = 100 sent).

Medlemskap i Nato blir av mange estere oppfattet som en militær garanti for landets sikkerhet. På grunn av russisk motstand mot Nato-utvidelser i Baltikum, er den veien foreløpig stengt. Estland har mottatt en viss militær hjelp fra sine nordiske naboer i form av materiell og utdanning av befal.

I omstillingsprosessen etter løsrivelsen kan en se fordelen ved å være liten, for Estland har gått fram med stormskritt. Men ingenting er gratis. Materielle goder blir fordelt på en annen måte enn tidligere. Pågående og for det meste relativt unge mennesker har i løpet av kort tid kunnet tjene millionformuer. Samtidig lever en stor skare pensjonister i ekstremt trange forhold. Vestlige luksusbiler og tiggere er blitt deler av bybildet i Tallinn. Kanskje er dette en nødvendig fase i samfunnsutviklingen på vei til større likhet og solidaritet. Ikke desto mindre betaler de svake en høy pris for den såkalte allmenne velstandsutviklingen.

På kort tid fikk de estiske handelsinteressene en ny hovedretning og ble vestvendt. Handelen med Russland utgjør til tross for alle dikkedarer og komplikasjoner en vesentlig del av totalkvantumet. Den politiske og økonomiske ustabiliteten i Russland har derved både direkte og indirekte konsekvenser for Estland. De mest pessimistiske ser i øyeblikket så store stormskyer i regionen at de frykter for at de tre små randstatene på kysten av Østersjøen kan bli feid bort en gang til.