Fra Estlands-nytt: 2003 nr. 5, 2004 nr. 1 og nr. 3, 2005 nr. 4 og 2006 nr. 3.


Flaggdager og merkedager 1

Av Jorunn Vestli
[Nr. 5, 2003]

Når vi besøker et annet land, er det alltid interessant å oppleve spesielle begivenheter, delta i folkets nasjonale liv, så å si. Nysgjerrigheten blir vakt når vi titter ut av hotellvinduet om morgenen og ser glade flagg overalt. Så heldige vi er! Hva er det vi skal få være med på i dag, tenker vi. Det kan sannelig være på tide med en innføring i estiske flaggdager.

Vi velger også ut noen av merkedagene, for de gir ofte spennende kulturhistorisk bakgrunn. I det sekulariserte Estland har det ikke nødvendigvis så store praktiske konsekvenser i turistsammenheng om det er en spesiell dag. Den viktigste datoen å ta hensyn til for utlendingen, er nasjonaldagen 24. februar. For sikkerhets skyld regner vi likevel opp de ni datoene som i 2003 i prinsippet er fridager, selv om de denne gangen skulle falle på en søndag, dvs. at de i alle fall er merket med rødt på den estiske kalenderen. Mange av dem er like røde på den norske. Her har du de estiske datoene som er røde uavhengig av hvilken ukedag de faller på, så kan du selv sammenlikne med den norske kalenderen: 1. januar, 24. februar, 18. april, 1. mai, 23. og 24. juni, 20. august, 25. og 26. desember.

Flaggdager
Den estiske kalenderen har 15 offentlige flaggdager. De er oppstilt i den rekkefølge de har på kalender= en. Deretter følger en kort historikk om begivenhetene bak flaggheisinga.

1.1.           nyttår (uusaasta)
2.2.           freden i Tartu 1920
16.2.         Litauens selvstendighetsdag
24.2.         Estlands selvstendighetsdag
14.3.         morsmålsdagen (emakeelepäev)
1.5.           vårhelg (kevadepüha)
11.5.         morsdag (emadepäev)
14.6.         sørgedag (leinapäev)
23.6.         seiersdagen (võidupüha)
24.6.         sankthansdagen (jaanipäev)
28.6.         grunnloven vedtatt 1992
20.8.         gjenoppretting av selvstyret
9.11.         farsdag (isadepäev)
16.11.       gjenoppretting av republikken 1988
18.11.       Latvias selvstendighetsdag

Det er en internasjonal skikk å hilse det nye året velkommen med flagging 1. januar. Så også i Estland.

Freden i Tartu mellom Estland og Sovjet ble underskrevet i 1920 (se artiklene "Republikken Estland fyller 80 år" i Estlands-nytt nr. 1, 1998 og "Statlige dokumenter" i nr. 3, 2002).

Alle de tre baltiske landa, Litauen (16.2.), Estland (24.2.) og Latvia (18.11.), markerer selvstendighetsdagen på grunnlag av begivenhetene i 1918. Esterne flagger ikke bare for seg selv; nabolandenes nasjonale høytid er sympatisk nok offisiell flaggdag i Estland også.

Morsmålsdagen er selvsagt en markeringsdag for det estiske språket. Fra høsten av skal skolefaget ikke lenger hete morsmål, men estisk, så får vi se om kalenderen for neste år like ens går over til å snakke om "det estiske språkets dag". Den er oppført 14. mars fordi det er fødselsdagen til Kristjan Jaak Peterson, født 1801. Han blir regnet som den første virkelige dikteren på estisk. Se mer om Peterson og morsmålsdagen i Estlands-nytt nr. 3--4 2003.

Arbeiderbevegelsens internasjonale dag, 1. mai, er naturlig nok ikke det den engang var i Sovjet, men flagget går til topps liksom i andre land. Navnet "vårhelg" er mer poetisk enn den gamle kalenderbetegnelsen.

Kvinnedagen 8. mars er ikke glemt, men flagget er flyttet til morsdagen andre søndag i mai. Parallelt med dette er det innført farsdag og flagging andre søndag i november.

De fleste flaggdagene betyr fest og feiring. Et tragisk unntak er 14. juni til minne om de massive deportasjonene som satte inn 1941 med 10 157 deporterte fra Estland. Datoen blir ikke så fort glemt i nasjonens hukommelse. Hele folket sørger med flagget på halv stang.

Det avgjørende slaget i frihetskrigen ble utkjempet 19.--23. juni 1919 og endte med at estiske tropper inntok byen Võnnu i det nordlige Livland, nå Latvia. Byen heter på tysk Wenden og på latvisk Cesise. Den er i krønikene nevnt første gang i 1206 og har en interessant historie som residensby for den liviske orden og som hansastadt.

Sankthansdagen er ikke så mye preget av helgenen den har navn etter, som av den hedenske midtsommerfeiringen. I 2003 lå det an til storhelg og storfyll ettersom det kom tre fridager etter hverandre, for både seiersdagen og sankthansdagen er røde på kalenderen. Esterne var etterpå forundret over at det ble så få omkomne. Det kunne de blant annet takke trafikkpolitiet for, men det dårlige været spilte selvsagt også en vesentlig rolle.

Det var i 2002 ti år siden det gjenfødte Estland 28. juni 1992 holdt folkeavstemning og vedtok den nye grunnloven. Denne ferskeste flaggdagen ble innført i 2002 og mangler på 2003-kalendere som gikk tidlig i trykken.

Da høytstående kommunister i Moskva gjorde kuppforsøk mot Gorbatsjov 19. august 1991, åpnet det seg store muligheter for Baltikum. Estlands Øverste Sovjet erklærte 20. august selvstendigheten gjenopprettet.

Sovjetrepublikken Estlands Øverste Sovjet holdt ekstraordinært møte 16. november 1988. Der ble det vedtatt endringer i konstitusjonen og erklært suverenitet for Estland. Samtidig utropte forsamlingen seg selv til øverste myndighet. Andre sovjetrepublikker fulgte eksemplet, og med dette var oppløsningen av det sovjetiske imperiet i gang.

(Fortsettelsen i neste nummer er en gjennomgang av estiske merkedager som georgsmesse, karimesse og andre.)


Flaggdager og merkedager 2

Av Jorunn Vestli
[Nr. 1, 2004 ]

6.1.           trekongersdagen (kolmekuningapäev)
2.2.           kyndelsmesse (küünlapäev)
14.2.         valentindagen (valentinpäev)
24.2.         fastelavn, fetetirsdag (vastlapäev)
25.2.         askeonsdag (tuhkapäev)
29.2.         sommertida begynner
1.4.           buslepp (karjalaskepäev)
4.4.           palmesøndag (palmipuudepüha)
8.4.           skjærtorsdag (suur neljapäev)
9.4.           langfredag (suur reede)
10.4.         påskelørdag (vaikne laupäev)
11.4.         første påskedag (1. ülestõusmispüha)
12.4.         andre påskedag (2. ülestõusmispüha)
23.4.         jørgensmesse (jüripäev)
1.5.           valborgsmesse (volbripäev)
20.5.         Kristi himmelfartsdag (taevaminemispäev)
29.7.         olsok (olevipäev)
31.10.       slutt på sommertida
1.11.         allehelgensdag (pühakutepäev)
2.11.         alle sjelers dag (hingedepäev)
10.11        mortensmesse (mardipäev)
25.11.       karimesse (kadripäev)
24.12.       julaften (jõululaupäev)
25.12.       første juledag (esimene jõulupüha)
26.12.       andre juledag (teine jõulupüha)
31.12.       nyttårsaften (vana-aasta)

Merkedager
I forrige nummer gav vi en oversikt over estiske flaggdager med opplysninger om bakgrunnen for flagginga. Avhengig av de forskjellige kalenderutgiverne blir esterne også minnet om en del begivenheter som ikke krever offentlig flagging. Her tar vi med et utvalg som går igjen hos de fleste og som derfor må anses verd å vite noe om. Det representerer en blanding av kirkelige høytider og viktige datoer på den gamle folkekalenderen. Noen av kirkehøytidene, liksom datoen for innledning og avslutning av sommertida, er variable liksom i Norge, datoene for disse gjelder i år 2004. For noen av dagene tar vi også med bakgrunnskommentarer eller kulturhistorisk informasjon. Til noen av dagene knytter det seg interessante skikker og tradisjoner.

En begivenhet som har aktualisert de estiske merkedagene for oss, er romanen Trollskap i november av den unge forfatteren Andrus Kivirähk. Boka blir nå i februar utgitt på norsk av Pax forlag. Det var nok dagens grådighetskultur i Estland som provoserte forfatteren, men teknisk sett er handlingen lagt til det gamle føydalsamfunnet. Romanen har et lite kapittel for hver dag i november måned, og noen av disse er merkedager som bestemmer en del av handlingen. Vi skal i det følgende ta for oss fire dager som har betydning i romanen: alle sjelers dag (2.11.), mortensmesse (10.11.), karimesse (25.11.) og andresmesse (30.11.). Hvis dette slår an, kan vi tenke oss å komme tilbake med mer. F.eks. er jørgensdagen (estisk: jüripäev) 23. april en viktig dag som i tillegg har en plass i estisk historie etter bondeopprøret som begynte jüriöö (jørgensnatta) i 1343 og var rettet mot tyskere og dansker.

Alle sjelers dag (hingedepäev)
2.11. Dagen ble i 1006 satt inn i den katolske kirkekalenderen som en minnedag for alle avdøde troende som enda befant seg i skjærsilden. Den var en konsekvens av den katolske doble dommedagen der det først var én sorteringsomgang som skilte mellom frelste og fortapte. De fortapte kunne etter renselsen i skjærsilden bli berget i andre omgang. For Estlands del har dagen hatt diffuse konturer ettersom den inntraff i den høstlige hingedeaeg (sjeletida). Det foreligger motstridende opplysninger om avgrensing av sjeleperioden. Den kunne vare bare en dag, eller andre steder inntil flere uker. Den kan plasseres i oktober--november, og den ser ut til å ha vært mest intens like før mortensmesse. Særlig torsdagskveldene ventet folk da besøk av forfedrenes sjeler. Disse ble rikelig oppvartet, noe som var en garanti for hell og lykke fram til neste møte. Husbondsfolket kunne nevne sjelene ved navn og be dem verne om åker og buskap. I hele perioden skulle en unngå støy, unngå arbeid med ull, høy gråt og latter. Sjelene kunne fylle lufta så den ble disig. I Kivirähks roman ser vi forfedrenes interesse for hvordan arven er ivaretatt. At fortelleren lar sjelene gå i badstu, er et trekk som var mindre kjent. Det ble vanligere praktisert blant finner og karelere enn i Estland. Noen steder var "sjelebukkene" ute og gikk, dvs. forkledde personer som drog fra hus til hus. Mer alminnelige var mortensbukkene og karibukkene som kommer lenger ute i måneden.

Også i norsk tradisjon blir det nevnt at en skal unngå støy, særlig ille var det å smelle med dørene fordi sjelene kunne komme i klemme. Forbud mot spinning var like ens kjent.

Mortensmesse (mardipäev)
10.11. Opprinnelig var dette den 11. november til minne om Den hellige Martin av Tours (ca. 316--397), Frankrikes skytshelgen. Etter reformasjonen ble den flyttet til 10. november som var fødselsdagen til Martin Luther. Dette er en av de viktigste dagene i den estiske folkekalenderen. Den var slutten på jordbruksåret og begynnelsen på vinteren, gjerne også slutten på hingedeaeg (se ovenfor). Det var forbudt å arbeide med ull eller lin. Kvelden før gikk de maskerte mortensbukkene, mardisandid, fra hus til hus. Til å begynne med var de bare unge menn. De hørte barna i lesing og samlet gaver (kjøtt, pølse, brød, eple, garn, ull, osv.). De sang gamle sanger og ønsket folk hell med husdyra og gårdsstellet. Å gå mortensbukk blir i Estland praktisert den dag i dag. I maskeringa ligger det noe mer enn at personen skal bli ukjennelig. Det går igjen at mortensbukken er håret eller ullet, skitten og svart. Relativt ny er skikken at en skal spise mortensgås. Dagen hadde stor betydning fordi en kunne spå om været for hele vinteren. Mortensmesse og karimesse ble oppfattet som motsetninger. Var det kaldt mortensmesse, ville karimesse bli varm, og omvendt.

Karimesse (kadripäev)
25.11. Den hellige Katarina fra Alexandria skal være død ca. år 305. Hun var en belest kvinne og ble vernehelgen for filosofiske studier. I reformerte land kom dagen siden til å bli forbundet med Katarina av Bora, Martin Luthers kone. Dagen hadde stor betydning i folkekalenderen. Karimesseaften var karibukkene, kadrisandid, på ferde. Om mortensbukkene var mørke, så var karibukkene lyse. Det var til å begynne med bare jenter som gikk fra hus til hus, hørte barna i lesing, samlet gaver, sang og ønsket gårdens folk hell med åker og dyr. Kadri ble særlig oppfattet som kvinnenes beskytter; de som skulle føde hadde bruk for henne. Sauene fikk spesiell oppmerksomhet. For å sikre god avkastning kunne folk spise grøt i sauefjøset. Samtidig var det forbudt å bearbeide ull. Ut fra været denne dagen kunne en spå om værforholdene fram til tomasmesse (21. desember). Skikken å gå karibukk har holdt seg til våre dager og blir først og fremst praktisert av barna.

Norsk tradisjon framhever dagen som ideell for frieri. Hjulet Katarina er avbildet med, var nok opprinnelig hju= let der hun ble radbrukket, men det ser etter hvert ut til å bli oppfattet som et rokkehjul og tolket dithen at det var tid for spinning. Muligens er den samme runde fasongen i Telemark tolket som vaskebalje slik at dagen fikk navnet Kari vasker. Dette minnet folk om at nå fikk de sannelig ta fatt på julevasken.

I kapitlet for 25. november i Kivirähks roman er personene opptatt av giftetanker og forsøk på frieri.

Andresmesse (andresepäev)
30.11. Dette var minnedagen for apostelen Andreas. Den var mindre kjent i Estland. Så pass visste likevel de fleste at om det hadde vært mildvær på karimesse, så ble det nå frost. Denne dagen var det ellers gode sjanser for å finne ut hvem en skulle få som ektemake. Om det ikke har vært nok bukker hittil, så nevner vi at på Saaremaa kunne de første julebukkene vise seg. Det er jo like før julemåneden og advent begynner.

Navnet Andreas er opprinnelig gresk andros som er genitiv av aner ‘mann’. I siste kapittel av Trollskap i november står Jaan dreng fram i grenseløs manndomskraft. Den har han skaffet seg på magisk vis. Fra åttebindsverket om den estiske folkekalenderen siterer vi noen linjer nedskrevet fra Paistu i Viljandimaa (bind VI, side 256). Rart om du ikke finner paralleller i romanen.

"Når du går til nattverd, skal du ta nådebrødet i lommetørkleet og ta det med hjem og oppbevare det til andresmesse. Den dagen går du om kvelden ut i skogen og finner et sted der du ikke hører hanegal. Der skal du ta brødet og feste det til et tre og skyte gjennom det med børsa. Så ser du et syn som om det var skutt på Jesus. Den som gjør dette, må ha gode nerver så han ikke ser seg tilbake. Han må straks komme ut av skogen. Så får du makt over alle ting og er ikke redd  djevelen og du får alt godt som er i verden, men sjela tilfaller djevelen."

Litteratur bl.a.:
Mall Hiiemäe: Eesti rahvakalender II-VIII. Tallinn 1981-99.
Selma Lätt: Eesti rahvakalender I. Tallinn 1970.
Christina Lään: Rahvakalendri pühi. Tallinn 2003.
Arvi Ränk: Eesti etnograafia sõnaraamat. Tallinn 1995.
Ants Viires: Eesti rahvakultuuri leksikon. Tallinn 2000.
Anne B. Bull-Gundersen: Primstaven. Merkedager -- høytider. Oslo 2003.
Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Oslo 1999.
Birger Sivertsen: Mari Vassause og den helligeMargreta. Gamle norske merkedager. Oslo 2003.

Flaggdager og merkedager 3

Av Jorunn Vestli
[nr 3, 2004]

Gjennomgangen av flaggdager i Estlands-nytt nr. 5, 2003 ser ut til å bli utrolig raskt foreldet. Esterne har fått appetitt på denslags, og etter forslag fra Fedrelandsforbundet skal selve flagget få en spesiell dag. Denne mente forslagsstillerne det var desto større grunn til å innføre akkurat i år siden det var 120-årsjubileum. Det var den 4. juni 1884 at studentforeningen fikk det blåhvitsvarte flagget velsignet i Otepää kirke. Datoen blir heretter avmerket i kalenderen som flaggdag, men ikke fridag.

Juni er en måned med mye flaggheising. Fra før hadde vi der blant annet den eneste offisielle flaggdagen med flagget på halv stang, nemlig sørgedagen 14. juni til minne om de første massive deportasjonene under sovjetregimet. Enda mer omfattende var deportasjonene 25. mars 1949. Disse overgrepene mot befolkningen fikk i år ekstra oppmerksomhet ettersom det var 55 år siden de ble iverksatt, og for esterne er det tallet rundt nok til spesiell markering. Det er derfor slått til lyd for å innføre enda en sørgedag med flagget på halv stang. På bakgrunn av Estlands triste historie er to sørgedager i året ikke for mye, hevdet initiativtakerne i en henvendelse til nasjonalforsamlingen.

Her fortsetter vi imidlertid gjennomgangen av merkedager som vi innledet i nr. 1, 2004.

Trekongersdagen (kolmekuningapäev)
6.1. Navnet har dagen fått fordi det var den dagen vismennene kom til Betlehem for å se Jesus-barnet. Det er tradisjon å omtale dem som de hellige tre konger, selv om Bibelen verken sier hvor mange de var, eller at de var konger, men at de brakte med seg gull, røkelse og myrra. På latin heter dagen Epifania Domini, noe som har sammenheng med at Jesus ble døpt i Jordan. Midt på 1800-tallet var det mange estere som gikk over til den russisk-ortodokse kirken. Det førte likevel ikke til at de tok opp de ortodokse kirkelige helligdagene. Her danner Jesu dåpsdag et unntak med forskjellige seremonier knyttet til vann, vann ble velsignet i kirken og folk tok slikt vann med seg hjem til medisinsk bruk. I Setumaa blir dagen kalt veeristsed (vanndåpen).

Som så ofte skjedde rundt omkring i forskjellige land, ble de kristne skikkene blandet med de gamle lokale tradisjonene. Fra russerne overtok esterne noen steder skikken med å gi erter eller grøt til frosten: "Spis, frost! Spis dette, og kom ikke i sommer og ta korn!" Noen steder gikk folk på vertshuset denne dagen for å gjøre avtaler med onnefolket, hvem som skulle arbeide på den eller den garden til sommeren.

Dagen er samtidig trettende dag jul og slutten på jula. Esterne bar ut julehalmen og tok, for tredje gang inn halm, høy eller boss til å strø golvet med. Etter at juletreet kom i bruk, ble det skikken å bære ut det denne dagen. Utkledde ungdommer gikk gardimellom. Den vanligste maskeringen var som stork, men bjørn forekom også, og visstnok bukk. Dette skilte seg egentlig ikke fra skikken med å gå bukk ellers i jula. Men knyttet spesielt til 6. januar var "de tre kongene" som kunne dukke opp og gå fra gard til gard og smake på ølet. Folk gjorde lengre reiser også, berømt var den årlige trekongersmarknaden i Tartu.

Julematen måtte rekke helt til trekongersdagen, om natta skulle folk spise tre ganger, og helst grisehode, eller noen steder griselabber, ølet var viktig. Det skulle brenne lys i stua hele natta. Ingen måtte gå barbeint. Ingen måtte gjøre annet enn høyst nødvendig arbeid, som å stelle dyra.

Jula var slutt og nyttårsfeiringa likeså. Alminnelig kjent og praktisert fram til våre dager er skikken at en inntil denne dagen kan ønske godt nytt år. Den som sier Godt nytt år! etter trekongersdagen, må stille med ei flaske brennevin.

Det ble tatt varsel av mange ting, blant annet for været, årsveksten og buskapen.

Kyndelsmesse (küünlapäev)
2.2. Dette var i kirkekalenderen Marias renselsesdag der kyndelen symboliserte kristenhetens lys. I kirken ble alle kirkelysene for hele året velsignet under ett. I folkekalenderen var midtvinteren slutt, på vestkysten og øyene ble dette regnet som slutten på jula. Halvparten av dyrefôret måtte være igjen. Bjørnen snudde seg og sov videre på den andre sida. Naturlig nok hadde mange ting tilknytning til kvinnene og deres sysler. Spinninga skulle være slutt, nå satte de opp veven. Flere steder skulle kvinnene drikke küünlapuna (rødt brennevin) for å få røde kinn og for at det skulle være mindre med mygg om sommeren. Hvordan disse tingene hang sammen, er en gåte for oss. Kanskje det blant leserne er noen myggeksperter?

Valentindagen (valentinipäev)
14.2. Navnet skal være etter en romersk prest som endte livet som martyr 14. februar år 270. Dette er dagen for kjærlighet og forelskelse, men slik den nå bli markert, er det en ny tradisjon med utenlandsk og komersiell bakgrunn. Først og fremst er det i Estland den utvalgte som får oppmerksomhet i form av blomster, kort med hjerter, sjokolade osv. Samtidig er det en liten gliding i retning av markeringen i Finland, der dagen generelt er vennskapsdag med en så livlig utveksling av kort at det bare blir overgått av juleposten.

Tidligere artikler i serien finner du i Estlands-nytt nr. 5, 2003, nr. 1, 2004 og nr. 2, 2004.

Flaggdager og merkedager 4

Av Jorunn Vestli
[nr. 4, 2005]

Vi skulle egentlig være ferdige med gjennomgangen av flaggdager i Estlands-nytt 5, 2003, men høsten 2004 ble det fremmet forslag til ny lov om flagging. Det var en sak der partier og personer ønsket å markere seg, men til slutt ble loven vedtatt i februar 2005.

Folk fikk større frihet enn før når det gjaldt bruken av flagget og av blått-svart-hvitt-symbolikken. Hittil har flagging vært obligatorisk også for privatpersoner. Nå går loven inn for at disse stilles fritt. De fleste flaggdagene blir det dermed bare offentlige myndigheter og institusjoner som har flaggplikt. Unntaket er nasjonaldagen 24. februar da det er et krav at flagget skal til topps i alle landets flaggstenger, både offentlige og private.

Antall offisielle flaggdager blir redusert. Latvias og Litauens nasjonaldager, henholdsvis 18. november og 16 februar, står ikke lenger oppført som flaggdager i Estland. Vi gjengir revidert liste nedenfor. Til de årvisse dagene kommer flagging på valgdager. Flaggdagene er nedenfor oppstilt i den rekkefølge de har på kalenderen. Variable dager blir angitt med den datoen som gjelder i 2006. Morsdagen er andre søndag i mai og farsdagen andre søndag i november.

1.1.           nyttår (uusaasta)
2.2.           freden i Tartu 1920
24.2.         Estlands selvstendighetsdag
14.3.         morsmålsdagen (emakeelepäev)
1.5.           vårhelg (kevadepüha)
14.5.         morsdag (emadepäev)
14.6.         sørgedag (leinapäev)
23.6.         seiersdagen (võidupüha)
24.6.         sankthansdagen (jaanipäev)
28.6.         grunnloven vedtatt 1992
20.8.         gjenoppretting av selvstendigheten
12.11.       farsdag (isadepäev)
16.11.       gjenoppretting av republikken 1988

Etter denne avstikkeren tilbake til flaggdagene, vender vi tilbake til høytidsdagene og merkedagene. Noen av dem har tradisjoner langt bakover i tida, andre er temmelig ferske på kalenderen.

Fastelavn
26.2. fastelavnsøndag, 28.2. (vastlapäev)

Som kjent markerer fastelavn innledningen til den katolske fasten. Selve ordet kommer fra tysk og betyr 'kveld f&osla= sh;r fasten' (Fastel-Abend). Datoen varierer med månefasen. I Norge er vi mest opptatt av søndagen, selv om fastelavn også gjerne blir regnet å vare tre dager: fleskesøndag, fleskemandag eller blåmandag og hvitetirsdag eller feitetirsdag. Søndag og mandag skulle folk spise feit mat, tirsdag hvit mat eller boller. Selv om vi ikke nødvendigvis faster, så har vi stort sett fått sunnere matvaner og kutta ut flesket. Fastelavnsbollene holder imidlertid stand. Blåmandag har forresten navnet sitt etter et blått klede som presten legger på alteret i den katolske kirken.

I Estland er det tirsdagen som har størst betydning, faktisk er det en av de mest populære dagene i folkekalenderen, og tradisjoner knyttet til den er fortsatt fullt levende. Selve navnet vastlapäev er relativt nytt, ordet vastla er egentlig samme ord som fastelavn, og er altså kommet fra tysk eller via svensk. Eldre er lihaheitepäev, dvs. dagen en oppgir kjøttet, og pudrupäev, eller 'grauttirsdag' i norsk tradisjon, som forteller hvordan kostholdet videre framover skal bli.

Til de estiske matskikkene for tirsdagen hørte griselabber og bønne- eller ertesuppe. Etter tysk og russisk innflytelse kom seinere også boller og pannekaker på bordet.

På fastelavnstirsdag drog folk til akebakkene. Det gjaldt å gli lengst mulig fordi en derved kunne påvirke årsveksten. Både lin og hamp kan bli riktig lang og fin hvis en er heldig. Lin var en viktig plante, så mange skikker er knyttet til den. Arbeidsprosessene knyttet til linet var det kvinnene som skjøttet. Det var derfor viktig at matmor på gården deltok i akebakken. I moderne tid er de godt voksne blitt sjeldne akere. Ungdommen har overtatt, vanligvis uten noen tanke for linet når de slipper seg utfor, de tar vastlapäev som fest og moro.

Askeonsdag (tuhkapäev)
1.3. Dagen følger etter fastelavn og er innledningen til fasten. Opprinnelsen til navnet er en katolsk skikk fra mellomalderen. Presten dyppet fingeren i aske og tegnet et kors på pannen til kirkegjenerne. Dette hadde sammenheng med at aske i Bibelen var et tegn på sorg og anger. I gammel estisk tradisjon hadde aske oftere noe med skitt og latskap å gjøre. I Mulgimaa var det vanlig å lage ei dokke, tuhapoiss (askegutt) med et hode som ble fylt med aske. Dokka ble hemmelig lagt utafor døra på en av de andre gårdene. Den som fant dokka utafor døra om morgenen, måtte finne seg i at nå var latskapen kommet til gårds.

Mens det i fastelavn var lurt å gre seg lenge og grundig, så ble dette sterkt frarådt på askeonsdag fordi håret da sannsynligvis ville bli grått før tida, i alle fall risikerte en å pådra seg plagsom flass. Derimot kunne en godt klippe seg denne dagen.

Kvinnedagen (naistepäev)
8.3. tidligere flaggdag (se nr. 5, 2003)

Flaggdager og merkedager 5

Av Jorunn Vestli
[nr. 3, 2006]

Seierens dag (võidupüha)
23. juni 1919 ble det holdt et avgjørende slag i Estlands frihetskamp. Slaget sto mot det tyske Landeswehr ved Võnnu i guvernementet Livland. Dette området ligger nå i Latvia og lyder navnet Cesise. Ettersom vi her strengt tatt holder på med kalenderen, hopper vi over den mer utførlige redegjørelsen om krigshandlingene og de historiske omstendighetene.

General Ernst Põdder (1879–1932) var den første som omtalte dagen som võidupüha. Men det gikk lang tid før det ble en nasjonal merkedag. Det skjedde først i 1934. Fra da av og fram til okkupasjonen ble det hvert år holdt militærparader 23. juni. Tradisjonen med militærparader ble innført på nytt i 1993. Paradene blir arrangert av Kaitseliit (Forsvarsforbundet) og de går på omgang mellom byene i landet. Presidenten er alltid til stede og deler ut fakler til paradedeltakerne. Omkostningene ligger normalt i underkant av 300 000 eek.

I år ble det gjort litt ekstra ut av dagen ettersom det er 15 år siden Estland gjenopprettet selvstendigheten. Paraden ble lagt til Saaremaa og var for første gang en defilering av marinefartøyer. På dette feltet har ikke Estland selv så mye å stille opp med, så uten Nato-hjelp ville paraden blitt mager. President Arnold Rüütel og forsvarssjef Tarmo Kõuts hilste de deltakende skipene fra kommandobrua på marinens flaggskip, Admiral Pitka. Paraden varte en time, og fikk en ekstra spiss ved at amerikanske og tyrkiske jagerfly samtidig gledet tilskuerne med en oppvisning i lufta. Det hele ble avsluttet med fyrverkeri, noe som imidlertid ikke er like effektfullt midtsommers som det er nyttårsaften.

Budsjettet var i år på 3,2 millioner eek. Av dette gikk den største potten, 1,5 millioner, til leie av passasjerferja Meloodia som i to døgn lå i Saaremaa havn og var kommandosenter for arrangementene og festlokale for de innbudte gjestene som selvsagt ble rikelig bevertet.

Vi håper med dette å ha gitt et tips til alle som har anledning til å oppholde seg i Estland på det aktuelle tidspunktet et annet år. Enten seieren i 1919 blir feiret til lands eller vanns, er den en severdighet.

Sankthansaften (jaanilaupäev)
23. juni er selvsagt kvelden før dagen. Bålbrenninga hadde tilknytning til soldyrking, særlig har dette innholdet vært utbredt blant germanske folkeslag. For fortidens estere hadde ilden fremst en magisk, rensende betydning. Folk hadde det hyggelig rundt bålet med sang og dans. helst skulle det være noen gynger i nærheten. I gamle dager hadde hver grend sin grendegynge, og slike blir til og med bygd enda i våre dager, særlig i Nord-Estland og ute på øyene. Mot slutten av 1800-tallet kom også ringgynger i bruk.

Ved hjelp av planter var det mulig å spå om framtida. Særlig var jentene interesserte i å vite hva slags friere de kunne vente seg. Den viktigste planten var sõnajalaõie, dvs. bregneblomsten, som det var uhyre viktig å finne. Etter sigende blomstret den bare denne ene natta. Planteforskere ville nok fortalt deg at akkurat den planten blomstrer aldri.

Ungsvennene kom med ei bjørk (armukask) under vinduet til den utvalgte. Bjørka hadde magisk effekt, men den ble også tatt inn i huset til pynt (jaanikased) i oppholdsrommene. Sankthansnatta var spekket med magiske foreteelser, b&arin g;de gode og onde makter var på ferde.

Det var før det. Annet sted i dette nummeret bringer vi en liten rapport om esternes sankthans i Oslo. Moderne feiring har bevart bålbrenningen, sangen og dansen. Et nytt element er grillingen som i Estland har oppnådd en enorm popularitet.

Og om vi trekker fram noe av det negative: Sankthans er årets største ulykkeshelg, særlig bærer den preg av trafikkulykkene som er forårsaket av rattfylleri. Sommerens drukningsulykkesesong kommer i gang for alvor. Det kan være litt tidlig å bade, men esterne har gått fram i materiell velstand, så fritidsbåt blir vanligere.

Sankthans (jaanipäev)
24. juni er i kirkekalenderen fødselsdagen til Johannes døperen. I folkekalenderen var det sommerens store høytidsdag, årets viktigste høytid ved siden av jula.

Maten som hørte med til midsommerfeiringen var i stor grad basert på melk. Etter sankthans ga kyrne etter hvert mindre i kollen. Gjæteren hadde fri denne dagen som sto på skillet mellom arbeidet på åkrene og høyonna som begynte etterpå. Av den grunn ble regnet som falt før sankthans ansett som gavnlig, men etterpå var det til fortred.