Estlands-nytt 1–2, januar 2003

Nato og EU åpner for Baltikum

Av Jostein Langmyr

Estlands østgrense
EU-avstemning

November og desember i fjor kom for Estlands vedkommende med viktige historiske begivenheter. På Natos toppmøte i Praha 21.–22. november ble sju land invitert til å slutte seg til Nato. Da EU 12.–13. desember holdt sitt toppmøte i København, ble ti stater godtatt av denne organisasjonen. Estland var med begge steder. Dette var belønningen for iherdige bestrebelser gjennom hele selvstendighetsperioden. Hver av de ti regjeringene Estland har hatt i sin nye selvstendighetsperiode, har erklært at det primære målet for landets politikk har vært medlemskap i Nato og EU. At de nasjonale makthaverne skal ta stilling til om de nå ønsker medlemskap, er derfor nærmest en formalitet. Det er få ting det råder så stor enighet om i Estland som nettopp medlemskapet i Nato. Det ville derfor være smør på flesk å arrangere folkeavstemning om dette. En meningsmåling i oktober 2002 viste 54 % natostøtte i totalbefolkningen. Blant esterne var hele 60 % for medlemskap, mens de russiskspråklige bare kunne oppvise 33 % natovillige. Spørsmålet er ikke interessant nok til å bli tema i valgkampen foran parlamentsvalget i mars. Ifølge grunnloven er det tilstrekkelig at regjeringen går inn for medlemskap, og nasjonalforsamlingen gjør vedtak om tilslutning.

Når det gjelder Nato kan nasjonalforsamlingen gjøre vedtak på egen hånd, men folket blir i det minste spurt til råds i EU-saken. Også dette bli stort sett oppfattet som en gest uten større betydning ettersom en folkeavstemning ikke er bindende for parlamentet. Folkeavstemningen blir holdt 14. september og er beregnet å koste 25 millioner EEK, dvs. omtrent det samme som valget til nasjonalforsamling i mars. Kritikerne spør om det er nødvendig å gå til slike omkostninger når saken egentlig er avgjort på forhånd. Vi kan temmelig sikkert regne med å se Estland som medlem både i Nato og EU fra våren 2004 av.

I hvert fall det Nato esterne går inn i, er en ganske annen organisasjon enn den de tok sikte på da de innledet strevet for medlemskap. Den gangen bar Nato enda skinn av å være en forsvarsorganisasjon. Nå tegner den seg stadig tydeligere som en USA-dominert aggressiv krigsorganisasjon. Estland deltar allerede i forskjellige Nato-operasjoner. Faktisk har Nato-støtten vist en stigning etter at USA satte i gang krigen mot terror. I Afganistan stiller Estland med sju mann og fire hunder som er spesialtrent for minerydding. Den første puljen uskadeliggjorde i løpet av tjenestetida 1800 sprengladninger. Den estiske bombehunden Chein utmerket seg ved å vinne førstepremie i en internasjonal bombehundkonkurranse som ble arrangert i Afganistan.

Også EU har forandret seg. Det var i prinsippet en sammenslutning av likeverdige stater. Nå viser det seg at av de like er noen likere enn andre. Det har vært tendenser til skille mellom de store og de små. Den mektige aksen Tyskland–Frankrike vekker uro hos flere medlemsland. Med den siste utvidelsen blir det også skapt avstand mellom opprinnelige eller tidligere medlemmer på den ene sida og nykommerne på den andre.

Norge vært med på å klappe Estland inn i de to organisasjonene, og Estland har ved flere anledninger takket Norge for støtten i begge medlemskapsprosjektene. Viktigst har dette selvsagt vært når det gjelder Nato der Norge selv er medlem. Vår ambassadør i Tallinn, Per Kristian Pedersen, har drevet aktiv og åpenlys pro-Nato-politikk.

Norges og Natos militære østgrense blir nå snart den samme som Estlands østgrense. Og hvordan står det til der? Det ser vi litt på i det følgende. Deretter titter vi litt på EU-holdninger og -avstemninger.

Estlands østgrense

Jeltsin gav ordre om grensemarkering i 1994, og russerne slo rød-og-grønnstripete grensepæler i marka et stykke inne på estisk område. Esterne slo seg til ro med dette, for hva kunne de vel stille opp mot overmakta? For dem var det viktig å lage minst mulig ståhei om østgrensa fordi det kunne skremme både Nato og EU. Grensa mellom de to land er på totalt 338,6 km. Det er tre hovedbaser for overvåking av denne strekningen. De ligger i Jõhvi (76,4 km), Alatskivi (109,2 km) og Võru (153 km). Større utposteringer langs grensa er det i Narva-Jõesuu, Narva, Punamäe, Mustajõe, Vasknarva, Alajõe, Ninasi, Omedu, Varnja, Mehikoorma, Värska, Saatse, Piusa og Misso. (Her kan du sjekke om du har et skikkelig kart over Estland, for da finner du disse stedene.)

Russland har sine grensepæler og har i tillegg strukket et enkelt gjerde og markert med ei sandstripe som blir harvet med jevne mellomrom for at alle grenseoverskridelser skal sette spor. Estland har plassert ut 46 gule varselskilt, og ellers unnlatt å gjøre inngrep i naturen, men fra Narva-Jõesuu ved Finskevika til punktet der grensene mellom Estland, Latvia og Russland møtes, er det plassert en levende grensevakt per kilometer landstrekning. Langs innsjøen Peipsi går det ei usynlig grense på 124,2 kilometer. Den blir overvåket med radar og hurtiggående båter blir sendt ut for å gripe grensekrenkerne. De klarer alltids å fange en stakkers fisker med primitivt navigeringsutstyr, men når ikke opp i de hastighetene som skal til for å gripe muskelbåter som boltrer seg i farvannet. Og da er liksom vitsen med vaktholdet borte. Vinteren 2002-03 gjorde frosten Peipsi uframkommelig for båter nokså tidlig. For isfiskere og garnfiskere var imidlertid ikke det noen hindring, og grensevaktene måtte ut i julehelga og sette opp vimpler bortover isødet for å hindre overtramp.

Vi møter grensevakten Rainis Oper i et estisk avisintervju. Han betaler selv arbeidsreisene sine med ca. tre hundre EEK måneden for å vokte Estlands grense. Summen er bensinutgiftene når han kjører fram og tilbake mellom hjemstedet i Orav og arbeidsstedet i Saatse sør for Värska. Rainis er en av mange hundre grensevakter som selv bekoster arbeidsreisene til de forskjellige grensepostene. Tjenestegjøring på grensa er sannelig ingen luksustilværelse. Mannskapet i Alajõe har ett vannklosett og én dusj på deling. I Vasknarva er det bare utendørs gammeldass, og de av gutta som får lyst til å vaske seg, går til elva. Men i meningsmålinger foretatt blant innbyggerne i grenseområdene nyter karene en tillit som overgår den folk har til presidenten. For dem som er bosatt i de avsides stuene ved grensa, er selv den sparsomme kontakten med grensevaktene en kjærkommen avveksling i hverdagen.

Totalt var det i Estland 9,53 millioner grensepasseringer i 1996. Av disse skjedde 2,8 millioner på grensa mellom Estland og Russland. I 2001 hadde passeringene økt til totalt 12,20 og på østgrensa 3,07 millioner. I 1996 ble 38 ettersøkte personer fanget opp på grensa. To år seinere kunne lovens lange arm slå kloa i 150 ettersøkte personer på østgrensa før tallet begynte å gå sterkt nedover. Hvorfor risikere å bli tatt på et grensepunkt når det fins andre muligheter? Men en viss risiko er det også andre steder enn på kontrollstasjonen. Jevgeni ble i høst tatt for trettende gang på to måneder for ulovlig grenseoverskridelse – til den russiske sida. Han har benyttet forskjellige metoder og utvist oppfinnsomhet, som da han krøp på knærne over grensestripa og satte håndavtrykkene oppå hverandre slik at det ble innrapportert passering av trefotet ”ukjent dyr”.

EU-avstemning

På EUs toppmøte i København i desember ble det besluttet å utvide unionen med ti land. Invitasjon blir sendt til de tidligere kommuniststyrte Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia; og til ministatene Malta og Kypros. Etter at dette var bestemt, kom sjampanjen fram og det ble skålt som om alt var avgjort. Tilslutningsdokumentene skal underskrives i Aten 16. april i år, og da kommer de samme Europas viktige politikere til å skåle igjen for en EU-utvidelse som skal gjelde fra 1. mai 2004. Imidlertid begynner nå i de forskjellige land en seig kamp for å vinne folket for tanken. Kypros er det eneste landet som ikke spør folket til råds. Ungarn som ved utgangen av fjoråret målte 67 % EU-støtte, slår til med folkeavstemning allerede 12. april. Så går det slag i slag utover til Latvia som den siste stemmer 20. september. Størst både med hensyn til areal og folketall (38,6 millioner) er Polen, så mange ser spent fram til folkets meningsytring der 8. juli.

Tidligere statsminister Andris Berzins i Latvia foreslo at det kunne holdes folkeavstemning i alle de tre baltiske land samtidig. Han pekte ut 23. august 2003 som en passende dato. Det er nemlig datoen for Hitler-Stalin-pakten der Baltikum ble lagt til sovjetisk interessesfære. Berzins mente at de historiske hendelsene skulle få folk til å velge EU som en garanti for at de ikke blir okkupert av Russland enda en gang. Men EU-motstanderne er for det meste generelt imot unioner uten hensyn til om den er østlig eller vestlig.

Av de baltiske landene har EU-medlemskap klart flest tilhengere i Litauen samtidig som EU-motstanden der er påfallende liten. De usikre vil ikke komme til å få avgjørende betydning, så i Litauen er det derfor egentlig ingen tvil om resultatet av en folkeavstemning. Alt kommer til å gå oppskriftsmessig når regjeringen i Litauen spør folket til råds allerede 11. mai. Det forventete EU-positive resultatet der vil temmelig sikkert påvirke Latvia og Estland og trekke mange skeptikere i retning medlemskap. For dess flere som går inn i unionen, dess mer alene vil den føle seg som eventuelt havner utenfor.

Taktikken ble benyttet ved forrige unionsutvidelse da Østerrike med flest tilhengere skulle stemme før Finland og Sverige. Etter hvert som dominobrikkene falt, skulle også Norge bli dratt med, var planen. Vi får jo aldri vite hva som ville skjedd om avstemningene hadde vært avholdt i omvendt rekkefølge. Norge kunne da hatt avgjørende effekt i hvert fall på Sverige, kanskje også på Finland som ville kvie seg for å skille lag med Sverige.

Den estiske nasjonalforsamlingen vedtok før jul at folket skal få uttale seg 14. september. Det er for øvrig samme dag som det svenske folket skal ta stilling til den europeiske valutaunionen. I Estland skal de stemmeberettigede si ja eller nei til følgende spørsmål: “Støtter du estisk tilslutning til Den europeiske unionen og endring av Republikken Estlands grunnlov?” Folkeflertallet er ikke bindende for regjeringen.

Debatten i Riigikogu gjaldt blant annet utformingen av spørsmåla som skulle legges fram for folket. Saka ble til slutt avgjort ganske klart med 88 stemmer for og bare én imot det forslaget som ble vedtatt. Den ene stemmen tilhørte Tiit Toomsalu, representant for ytre venstre. Han mente det ville vært klarere med to atskilte spørsmål.

Mens de andre partiene forsøker å vise en klar holdning før valget til nasjonalforsamling i mars, så vil ringreven Edgar Savisaar, leder for Keskerakond (Senterpartiet), vente til høsten med å tone flagg i EU-saka. Inntil videre er han både for og imot medlemskap. Han har en veldig demokratisk begrunnelse for dette. Når partiet har 8000 medlemmer, hevder han, er han nødt for å vente til etter landsmøtet i sommer med å ta stilling i en så viktig sak.

På fjorårets nest siste dag var Estland klar med en vakker 20-siders ja-brosjyre som skulle informere folket om hva som var oppnådd under medlemskapsforhandlingene og hva en tilslutning ville bety. Samtidig ble det meldt at Latvia hadde avstått fra en liknende kampanje på grunn av omkostningene. Latvia kommer til å ha full oversikt når de for sin del bestemmer seg: Folkeavstemningen skjer i Latvia sist av alle steder, nemlig 20. september.

Estiske aviser unnlater ikke å nevne at Estland skal velge seks representanter til Europaparlamentet, og at hver av disse vil motta en månedslønn på 133 000 EEK. Summen er astronomisk når gjennomsnittlig månedslønn i Estland for tida er på ca. 5000 EEK i måneden. Det er plass for de litt mindre europaentusiastene også. Et stort antall estere vil bli nødvendige i forskjellige stillinger i Brussel for å holde den estiske delen av EUs sentralapparat i gang. Utbetalingene til disse blir heller ikke noen sultelønn. EU har dessuten mange stillinger som ikke er knyttet til nasjonale kvoter. Avisa Õhtuleht fortalte 24. januar at til tusen stillinger på EU-kontorene meldte det seg 25 000 søkere. Av disse var 621 estere. Iveren var enda større andre steder. Fra Slovakia søkte ca. 6000 personer, dvs. om lag 0,1 % av den totale befolkningen. Byrårakti og administrasjon er en betydelig vekstnæring som det kan være verd å satse på, spesielt lokker det i stor grad de som tidligere ble kalt sovjetere og østeuropeere. (jl 15.12.2002 og 25.1.2003)