Estlands-nytt 1, 1998

"Ikke noen kjedelig tid vi lever i!"

Med Terje Baalsrud i sofakroken

Av Turid Farbregd

Vi måtte til Frogner, det sier seg selv. Det er der han bor, denne distingverte herren. Høy og spenstig. Grublerier og skriverier har ikke bøyd nakken. Verken i det ytre eller indre har han forandret seg siden vi møttes første gang på årsmøtet i Norsk-estisk kulturlag 1985. Han var blant de første medlemmene i denne foreningen som ble dannet i 1984 – den første organisasjonen i Norge viet arbeidet for Estland, og han er hedret med æresmedlemskap i Norsk-estisk forening.

Heldigvis var ikke Terje Baalsrud den som satt og ventet på støtteorganisasjoner. Hver og en kan da gjøre noe selv! Han har vært en pennens mann, ordet har vært hans våpen i utallige slag. Han våget å skrive og tale Baltikums sak da ingen andre gjorde det.

Baalsrud kom til verden på "den bløde kyststriba" den 9. mai 1914, i Kristiansand. Der rakk han ikke å samle så mye gatestøv eller fiskeslo på beina at han hadde noe særlig å riste av seg da faren ble veidirektør i 1919 og familien flyttet til Oslo. – Behøves ikke mer enn et par kristiansandere, så slår jeg over, forsikrer han sørlandsmykt. – I Trøndelag snakker jeg trøndsk, legger han til, og gir en prøve på det også. Ellers har det satt sine spor at han størstedelen av sitt liv har bodd i skyggen av Uranienborg kirke. Taleformen han holder seg til, er nærmest det som av noen blir karakterisert som "dannet østnorsk". Men han vil ikke stå fram som intolerant og sneversynt av den grunn, verken språklig eller politisk.

– Du kan gjerne skrive ut intervjuet på nynorsk, det behøver ikke være på bokmål. Det spiller ingen rolle det, lektor Farbregd, de er like bra begge to. Språk har alltid fascinert meg, sammenhengen mellom språk, folk og kultur. Veldig vesentlig å tilegne seg fremmede språk. Spesielt også de små språkene.

– Jeg har pirket litt borti estisk også. Min kone erter meg for disse språkstudiene. Under borgerkrigen i Spania begynte jeg å lese spansk … Men så sluttet den krigen. Så kom finlandskrigen og jeg forsøkte å plukke opp litt finsk.

– De baltiske landene har jeg vært opptatt av helt siden mellomkrigstiden. Men de er tre helt forskjellige språk. Jeg har en svensk lærebok i estisk, og den har jeg alltid med på fottur om sommeren. Den har gått opp i limingen og blitt frynsete i kantene etter alle ryggsekkturene. Jeg har gått mye fottur – i Rondane, Jotunheimen … og ikke minst i Femundmarka. Nå er jeg kommet til kapittel atten med ytre og indre lokalkasus. Jeg har ikke tenkt å gi meg! Men det blir vel ikke så mange fjellturer nå mer.

Baalsrud har hatt temmelig konstante interesser hele livet: økonomi, politikk, historie og norsk forsvar. På linje med dette studerte han økonomi og var ferdig utdannet sosialøkonom i 1937. Journalist ble han allerede i 1932 da han begynte å arbeide i den politiske ukeavisa ABC der han var med fra første til siste nummer.

– Avisen ble utgitt av Fedrelandslaget, men du skal ikke legge så altfor mye i det. Den ble først stanset i april 1940. Og så kom Terboven med sine krav, avisen kunne ikke gis ut som den var. Da var det ikke noen vits i å holde på lenger, så da kom siste nummer 25. september 1940.

– Jeg var en måned i felten som korporal i jegerkorpset, infanteriregiment nummer 2. Det var likevel ikke jeg som vant krigen.

– Hvem da?

– Det var de 93-94-95 % av det norske folk som var motstandere av Hitler og Quisling. Folkets motstand var det avgjørende. Det er altid folket som avgjør.

– Så arbeidet jeg noen måneder i det offentlige. Og så var jeg en stund i Tidens Tegn, men den gikk inn i 1941. Fra 1945 til jeg gikk av, var jeg journalist og redaktør, fra 1961 til 1978 sjefsredaktør i Sjøfarten, som jeg kaller den, forklarer Baalsrud med et blikk bort på Dagens Næringsliv som ligger på toppen av en liten bunke.

– Tre aviser leser jeg fortsatt daglig. Det tar ganske mye tid. Aftenposten kommer jo to ganger for dagen. Arbeiderbladet har jeg alltid lest, også den gangen det het Socialdemokraten. Det er viktig å være orientert. Det er ikke noen kjedelig tid vi lever i. Og jeg har disse arkivene mine. Fire store mapper med materiale om Baltikum. To for Estland og en for hvert av de andre. Materialet er samlet etter krigen og i alt vesentlig fra norske aviser, noe også fra svenske og tyske. Tidligere hadde jeg oversikt over alle regjeringene og ministrene i alle tre land. Nå følger jeg ikke lenger så detaljert med. Det er folket og statene som betyr noe, og de eksisterer jo uavhengig av ministrer. Den nasjonale selvstendigheten er det vesentligste.

– Historie har jeg bestandig interessert meg for. Helt siden jeg lærte å lese i 1920. Og Baltikum har jeg vært opptatt av siden mellomkrigstiden. Da jeg hadde tatt eksamen, arbeidet jeg en tid ved økonomisk institutt ved universitetet, samtidig med journalistarbeidet. Og så var det en gang vi satt der et dusin stykker, alle med universitetseksamen og representerte sånn sett kremen i vårt land, og jeg spurte om alle sammen kunne si navnene på de tre baltiske statene og hovedstaden for hver av dem. Ingen kunne det! Og de er jo våre naboer! En grei huskeregel den gangen var at landene gikk alfabetisk nedover: Estland, Latvia, Litauen, og hovedstedene alfabetisk oppover: Kaunas, Riga, Tallinn. Nå stemmer ikke det lenger, for nå er Vilnius hovedstad i Litauen, så alfabetet går i surr.

– Er det blitt mange besøk i Baltikum?

– To ganger har jeg vært der, og begge ganger i Estland. Første gangen i oktober 1991. Det var en stor opplevelse etter alle de årene. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Nå vet jeg ikke om det blir flere reiser. Min kone er dårlig til bens, så hun behøver noen i nærheten.

– Deler hun engasjementet for Baltikum?

– Ikke annet enn gjennom meg. Vi er sosialøkonomer begge to og har mye felles sånn, men det er bare jeg som har engasjert meg aktivt i disse statene. Det er blitt en del artikler om dem, og så er det to bøker. Jeg har også holdt utallige foredrag, for det meste rundt om i foreninger. To ganger så sent som i fjor.

– Jeg syns de tre statene hører med til den nordiske sfære. Også i mellomkrigstiden hadde disse statene mange demokratiske trekk, for Sverige og Danmark var jo like i nærheten. Med Baltikums beliggenhet måtte de selvsagt motta inntrykk fra Norden. Det merket jeg i Polen også. Der møtte jeg stadig vekk polakker som snakket svensk. De hadde lært seg språket for å følge med i verden.

– De baltiske forbindelsene med Norge var mer beskjedne, vi ligger jo litt lenger unna. Historisk og sjøfartshistorisk kan en selvsagt vise til ett og annet. Estland og Latvia var sjøfartsnasjoner. Latvia hadde en stor flåte. Når skipene skulle ut i verden, eller de kom hjem igjen, hadde de Flekkerøy som norsk mellomstasjon. Der bunkret de.

– Vi har mye å lære av disse landene. Det er et under at eksisterer, men det gjør de fordi de tok vare på språk og kultur. Desverre er de også negative læremestre. Det kunne jo ikke bli stabile demokratier sånn som det f.eks. var i Latvia. Det var jo 25-26 forskjellige partier. Og Allomars i Litauen tar jeg bestemt avstand fra.

– Vanligvis er det kontaktene på det personlige plan som vekker folk til handling.

– Ja, jeg har nok færre personlige kontakter enn jeg skulle ønsket. I 1950-årene traff jeg Andres Küng på et møte i Göteborg. Han har vært svært aktiv, og jeg leste bøkene hans. Ellers er balterne som mennesker stort sett blitt fjerne bekjentskaper, møtene med dem har vært engangsforeteelser. For meg har det vært folkene, statene, prinsippene! Mest har jeg hatt med Estland og Latvia å gjøre. Deres rettmessige krav på nasjonal selvstendighet var drivkraften bak mine bøker om Baltikum.

Vi blar litt i de to rettferdig harmdirrende bøkene som er lagt fram for anledningen:

40 år i lenker. Historien om randstatene Estland, Latvia, Litauen. Nå forlag 1979, og
Stalin-Hitler pakten og de baltiske statenes skjebne. Utgitt 1990 av Thorolf Raftoes Stiftelse for Menneskets Rettigheter.

– Hvordan ble 40 år i lenker mottatt?

– Den møtte ikke fullstendig døve ører, men interessen kunne uten tvil vært større. Alle nasjoner er vel mest opptatt av seg selv. Men om vi ser det på bakgrunn av Norges egen historie med 1905 og med okkupasjonen, så er det rart – og likefrem galt! – at nordmenn ikke har brydd seg mer om disse naboene. Vi er alle sammen små nasjoner. Og de er geografisk nære naboer. En kommer dit på ikke stort mer enn en time.

– Er det ikke underlig at de baltiske statene som for kort tid siden unnslapp en union, dvs. Sovjetunionen, nå vil kaste seg i armene på en ny union og forhandle om medlemskap i EU?

– Jeg syns ikke det. Det er ikke vanskelig å forstå. Desto mer de knytter bånd til Europa og de europeiske landene, EU også, desto mindre utrygge kan de føle seg. Jeg var for norsk medlemskap selv, og jeg syns Norge skal gjøre hva det kan for at disse landene skal bli med. Jeg liker ikke å si det, men jeg tror samkvemet over Østersjøen ville hatt større muligheter under Arbeiderpartiet. Med sine internasjonale forbindelser ville det partiet hatt bedre forutsetninger for å åpne vei for Baltikum enn en regjering med utelukkende konservative.

På fatet ligger det fortsatt igjen en rest av "resten av julebaksten", men tekoppene er umerkelig nippet tomme for tredje gang. Selv en hyggelig prat i sofakroken når sitt punktum. Verten følger ut i entreen og hjelper på med kåpa.

– Om to-tre dager skulle teksten være klar til gjennomsyn …

– Når den er trykt, leser jeg den gjerne. Jeg vil ikke lese noe i forveien.

(Oslo, 10.1.1998)