Rein Lang (f. 1957 i Tartu) er i Wikipedia oppført som «mediaforretningsmann og politiker». Han gikk inn i Reformpartiet i 1995 og tilhører partiets innerste krets. Han har innehatt forskjellige ministerposter, iblant to samtidig. Etter seks år hovedsake- lig som justisminister ble han i april 2011 kulturminister i Andrus Ansips tredje regjering.
Kombinasjonen av forretningsmann og kulturansvarlig politiker gir anledning til å ta fram de innovative sidene ved seg selv. Etter noen måneder på den nye taburetten hadde kulturministeren funnet ut at bibliotekene brukte altfor mye penger til innkjøp av mindreverdige bøker. Det måtte være grenser for hva statsmidler kunne brukes til. Støtten måtte reserveres kvalitetslitteraturen. Slutt med å bruke skattebetalernes penger på smuss!
Den britiske forfatteren Barbara Cartland fikk stå som symbol på den absurde bruken av knappe statsmidler. Mange av bøkene hennes er oversatt til estisk, hun er utrolig populær og ligger i toppen på utlånsstatistikken når årsoversikten blir satt opp.
Langs liste
Mange skrek opp om sensurering, de fleste av prinsipielle årsaker, noen fordi de faktisk gjerne leste både Cartland og andre «dårlige» bøker. Bibliotekene vil gjerne ha noe som trekker lesere, og det er viktig at folk faktisk leser. Andre var langt på vei enige med kulturministeren. Noen etterlyste et system for litteraturstøtte mer på linje med den norske innkjøpsordningen.
Til tross for oppstyret utarbeidet ministeriet en oversikt over boktitler som bibliotekene kunne kjøpe inn med statlig støtte. Den fikk navnet Langi nimekiri, dvs. «Langs liste». Den var i seg selv en fornærmelse mot bibliotekarene som har utdannelse nettopp for blant annet å ta avgjørelser om anskaffelser, og dessuten har de erfaring på feltet.
Den visjonære ministeren
Det gikk et helt år. Så slo kulturminister Lang til på nytt på slutten av 2012. Ikke mot de dårlige bøkene på bibliotekene, men nærmest mot bøker i sin alminnelighet. Det vil si mot papirbøker, for de er avleggs, nå må vi være framtidsrettede. Vi er på vei inn i lesebrettenes tidsalder og må satse på e-bøker. Papirbøker er en luksus, og som sådan er det ingen grunn til å gi dem privilegier i form av lavere omsetningsskatt. Inntil 2009 var det 5 prosent oms på bøker, så ble den hevet til 9 prosent samtidig med at generell oms gikk opp fra 18 til 20 prosent.
Staten skulle ikke trenge å beskjeftige seg med biblioteksstøtte heller, hevder Lang. Det er i hvert fall ikke en oppgave for hans departement. Ifølge Lang har bibliotekene mest av alt en funksjon i de sosiale nettverkene og ligger derfor utenfor kulturministerens ansvarsområde.
Disse synspunktene framsatte Rein Lang først på regjeringens møte med pressen ved årsskiftet. Siden gjentok og utbroderte han tankene i intervjuer. En slik holdning gjorde naturlig nok mange estere bekymret. Forfattere, bibliotekarer, politikere og kulturpersoner av alle avskygninger har fyltavisspaltene og alle andre media. Forleggerforeningen, forfatterforeningen, bibliotekarforbundet og morsmålslærerselskapet gikk ut med et felles opprop til forsvar for det trykte ord på estisk.
Grunnloven og UNESCO
Kulturministeren har glemt vesentlige prinsipper som burde vært innlysende for en person i den posisjonen. Blant annet er det innskrevet i Estlands grunnlov som hovedoppgaver for landets styresmakter å verne om folket, språket og kulturen. Det er dessuten nedfelt i lovverket at det skal være fri adgang til informasjon i enhver form. Nettopp folkebibliotekene er et viktig sted for bevaring og spredning av kultur. Dessuten er de ofte et viktig midtpunkt for folk i lokalsamfunnet.
Det blir også vist til UNESCOs manifest om folkebiblioteker der ansvaret for å drive dem blir tillagt myndighetene på lokal- og riksplan. De er istitusjoner som skal ha en plass på de offentlige budsjettene.
Ønsket om profitt?
Debatten så langt ble oppsummert av forfatteren Jan Kaus 14. januar i Eesti Päevaleht. Han understreket samtidig det forkastelige i å stille papirbøker og elektroniske bøker opp mot hverandre. Den uviljen, eller nesten en fiendtlighet, som kulturministeren legger for dagen mot bibliotekene, er symptomatisk for holdningenei Reformpartiet. De fleste forretningsfolkene velger det partiet. Oppfatningen av kultur er den samme som av andre ting: Det som ikke lønner seg, er det bare å legge ned. Avkastningen av kultur kommer mer indirekte, og mange har derfor problemer med å se at den har noen verdi. Mens Reformpartiet har sittet med regjeringsmakten, har kulturbudsjettet vært krympet hver år.
(16.1.2013)